Golda Meir ble tydeligvis irritert over begrepet palestiner, og hun forklarte hvorfor. Men det at hun ikke godkjente begrepet så kort tid etter 1967, betyr ikke at hun hevdet at Palestina var folketomt; hun påpekte jo bare hvor primitivt arabernes landbruk var da hun kom i 1921. Men svært ofte er “Palestinians … They did nok exist“ sitert løsrevet fra konteksten slik at det er ut som Golda Meir benektet at det bodde folk i Palestina.[17] Se Sveen & Aastad: Verden 2. Cappelen 1983.

Lærebøker for barneskolen

Kjell Nesse og Knut Terum: Vi arbeider med O-fag. 6 skoleår. Cappelen 1983

s. 56-57: Litt fra jødenes historie

Fra Det gamle testamente i Bibelen kjenner vi beretningen om hvordan Moses i 40 år ledet jødene på deres vandring gjennom ørkenen på vei fra Egypt til Kanaan, landet som Gud hadde lovet sitt folk. Før innvandringen begynte, døde Moses, og Josva ble leder for de 12 nomadestammene, som kalte seg Israels folk.

            Men Kanaan var ikke folketomt. Landet måtte erobres fra kanaanittene, og det tok et par hundre år før inntrengerne hadde delt landet mellom seg. Landskapet omkring Jerusalem, Judea, fikk navn etter Juda stamme. Innbyggerne ble kalt judeer, og etter hvert ble hele Israels folk kalt jøder.

Mange forskjellige folkeslag har kjempet om makten i det landet som i Bibelen kalles Kanaan. Tross angrep fra mange fiender klarte jødene å holde landet fra om lag 1200 f. Kr. til 70 e. Kr. I dette året erobret keiser Titus Jerusalem. Byen og templet ble jevnet med jorda, og de jødene som ikke ble drept, ble drevet i landflyktighet.

            De fleste flyktningene kom til å slå seg ned innenfor Romerrikets grenser. Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket, ble jødene forfulgt og gjort ansvarlig for korsfestelsen av Jesus Kristus. Men forfølgelsene skjedde også under mange andre påskudd, f.eks. at de skulle ha satt på bybranner eller forgiftet drikkevannet i brønner.

            I landflyktigheten holdt jødene sammen. Helt fram til vårt eget hundreår hendte det sjelden at en jødisk kvinne eller man giftet seg med en ikke jøde. Fordi de ønsket å bo sammen, men også fordi myndighetene i et land kunne pålegge dem det, holdt jødene gjerne til i bestemte bydeler, såkalte ghettoer.

            Jødene har vært utsatt for forfølgelse og diskriminering overalt i verden, men ingen forfølgelse kan måle seg med den som nazistene i Tyskland satt i gang i 1930- og 1940-årene. Det ble hevdet at jødene var en “mindreverdig rase“, og om lag 6 millioner av Europas jøder ble skutt eller mistet livet i gasskamre.

            “Neste år i Jerusalem!“ har vært jødenes påskehilsen gjennom 2000 år. Håpet om å få vende tilbake dit holdt seg levende blant dem.

·         Kommentar:

1.       Teksten sier ikke noe om hjemvending etter 400 år i Egypt, men israelittene er beskrevet som erobrere og inntrengere i et land som ikke var folketomt. Skal denne beskrivelsen være en et eksem på at historien har gjentatt seg i nyrer tid, da jødene nok en gang trenge inn i et land som var befolket og tok landet?

2.       Til tross for barnelærdommen, at Jesus ble født under keiser Augustus, er romernes erobring av landet satt til år 70 e.Kr. (i stedet for 63 f. Kr, general Pompeius). Ødeleggelsen av tempelet blir derfor feilaktig knyttet til romernes erobring og ikke til represalier mot jødene, som gjorde opprør i år 70, etter vel 130 år med romerske styre.

3.       Det ser ut som om jødene generelt, ikke bare i Jerusalem, ble drept eller drevet i landflyktighet. Ble landet tømt for jøder?

4.       I andre land var presset for at jødene skulle assimileres stort. Ganske mange ble assimilert og gift med kristne. Jøder fra Etiopia har klart andre trekk enn jøder fra Europa: Ikke-jøder ble i den grad gift inn blant jøder og preget dem såpass at det ikke kan snakkes om noen jødisk rase.

5.       At jødene frivilllig holdt sammen (evt. i egne bykvarterer) er ikke det samme som at jødene søkte sammen i ghettoer. Ghetto er betegnelse på den påtvungne isolasjonen i overbefolkede jødekvarterer, som til dels ble holdt avstengt fra omverdenen.

 s. 57. Litt fra palestinaarabernes historie

Etter at romerne i 70 e. Kr. drev de fleste jødene bort fra Jerusalem og landet omkring, flyttet arabiske folk til fra nabolandene. Navnet Palestina kommer av det arabiske Filastin, som betyr filisternes land.

            Stormakter har siden vekslet på å herske i landet. På 600-tallet ble Palestina del av det store arabiske verdensriket, men på 1000-tallet erobret tyrkerne Jerusalem.

            Araberne hadde ikke forsøkt å hindre kristne pilegrimer i å besøke Jerusalem, men tyrkerne forfulgte de kristne i Palestina. Fra Europa kom det da krigshærer som skulle “befri Det hellige land fra de vantro“. […] De kristne plyndret og drepte innbyggerne som andre erobrerhærer.

            Etter korstogene fulgte en flere hundre år lang kamp mellom mongoler, tyrkere og europeere om makten i Palestina. Men hele tiden var det flest arabiske innbyggere i landet. Da Storbritannia i 1920 fikk ansvaret for styret i Palestina, var folketallet om lag 700 000, og av dem var det seks ganger så mange arabere som jøder.

            Jødeforfølgelsene i Europa i 1930-årene gjorde at mange jøder drog til Palestina og slo seg ned der. Palestinaaraberne protesterte, men den jødiske innvandringen fortsatte likevel. Stridigheter mellom arabiske og jødiske innbyggere forkom oftere og oftere. Da 2. verdenskrig brøt ut i 1939, var folketallet i Palestina om lag 2 millioner, og det var dobbelt så mange arabiske som jødiske innbyggere.

·         Kommentar:

6.       I motsetning til israelittene under Moses, som trengte inn, erobret og delte landet, flyttet altså araberne inn i et nærmest folketomt land fra år 70 og utover. Dermed er invasjonen av arabere datert ca 600 år for tidlig. Det er ikke presisert hvilke naboland araberne kom fra, eller hva som mens med araber, språk eller rase. Hverken i Egypt eller Syria var språket arabisk på denne tiden (men koptisk, arameisk, syrisk og gresk), og de arabiske beduinene holdt til på den arabiske halvøya.

7.       Araberne som erobret landet i 638 og utover, er ikke beskrevet som erobrere og inntrenger, men Palestina ble en del av deres rike.

8.       Den tyrkiske seldsjukk-generalen Atsiz erobret Jerusalem fra de egyptiske fatimidene i 1071 og la Palestina under sultanen av Irak. Men i 1098 var byen igjen styrt av fatimidene. Seldsjukk-styret varte så kort tid, at regimet vel hadde nok med å holde stand mot fatimidene. Det er grunn til å tvile på opplysningen kristenforfølgelsene.

9.       I 1009-13 beordret kalifen å ødelegge synagoger og kristne kirker, Gravkirken i Jerusalem ble rasert. Jøder og kristne fikk valget mellom å konvertere til islam eller forlate landet. [18] Det står i kontrast til araberne ikke hadde forsøkt å hindre kristne pilegrimer i å besøke Jerusalem. – Det ser ut som om seldsjukkene er beskrevet verre enn de var og fatimidene bedre enn de var.

10.   Teksten gir inntrykk av at f.eks. mongoler, tyrkere og europeere sloss med hverandre i flere hundre år. Men tyrkerne hadde makten i 400 år uten å slåss med mongoler og europeere.

11.   At det hele tiden var flest arabiske innbyggere, gir inntrykk av en slags homogen befolkning av arabisk avstamming, mens den var den mest sammensatte i hele Syria. Men flertallet av innbyggerne av forkjellig opphav snakket arabisk.

Knut Ingar Hansen: O-fag 6A. Gyldendal 1988

s. 118. Av Palestinas historie

Lengst vest ved Middelhavet ligger Palestina, ei smal stripe land mellom havet og elva Jordan. Her møtes tre verdensdeler: Asia, Europa og Afrika. Dette landet har vært et viktig knutepunkt for handel gjennom tidene. Her har tre verdensreligioner sett dagens lys: Jødedommen, kristendommen og islam.

            Semittiske folk var det første som bodde her. De var nomader og jorddyrkere, og Jeriko er en av verdens eldste byer. Omkring 1200 f.Kr. trengte israelittene inn i landet. Landet ble kalt Kanaan på denne tiden. Israelittenes innvandring og deres kamper mot kanaanittene er beskrevet i Bibelen. Bibelen skildrer jødenes historie. Kanaanittenes historie ble aldri skrevet ned.

            Israelittene gjorde seg til herrer i størsteparten av dette landet. Jerusalem var hovedstad i deres rike. De hadde store konger som David og Salomo.

            I 598 f.Kr. ble landet erobret av babylonerne. Israelittene ble ført i fangenskap til Babylon. Etter denne tiden har det vært vanlig å kalle dette folket for jøder. En stor del av jødene fikk senere vende tilbake til hjemlandet.

            Siden kom nye kriger. Palestina ble etter tut erobret av persere, grekere, egyptere og romere. Det var mens romerne hadde herredømme over landet at Jesus ble født i Palestina. Romerne beholdt dette området i flere hundre år.

            Araberne erobret landet i 636 e.Kr. Etter dette gikk en stor del av befolkningen over til islam. Gjennom hele middelalderen var det valfart av kristne fra Europa som kom til Palestina for å besøke de hellige stedene der Jesus hadde vandret.

            I 1516 ble landet innlemmet i tyrkernes rike. Det var under tyrkisk herredømme helt til den første verdenskrigen. Da ble Palestina erobret av britiske tropper, og britene styrte landet helt til 1947.

·         Kommentar:

1.       Historisk Palestina er definert som britisk Palestina, altså bare landet vest for Jordanelva.

2.       Den staten som israelittene hadde, burde vært navngitt: Israel.

3.       Navnet Palestina er tilbakedatert til før-romersk tid, selv om det var romerne som (i år 130) gav provinsen navnet Palestina.

4.       Kristne som kom fra Europa for å besøke de hellige stedene der Jesus hadde vandret: Teksten gir inntrykk av at Jesus vandret på noen hellige steder.

 s. 120-121: Israel – jødenes stat

Israelernes forfedre har bodde lenge i dette landet. Deres stamfar Abraham kom hit for ca. 3000 år siden. Det er nå mer enn 2500 år siden jødene i Palestina ble ført i fangenskap til Babylon. Det samme er skjedd flere ganger. Grupper av jøder er ført som fanger til andre land. En del av jødene har hver gang vendt tilbake til Palestina, men mange er blitt i de fremmede landene. Derfra har de siden spredt seg til andre land.

            På 1900-tallet bodde det jøder i alle europeiske land, og i land i Asia, Afrika og Amerika. Jødene var sjelden velsett der de bodde. De ble hånet og forfulgt, og som regel ble de nødt til å holde seg i sine egne bydeler. Jødene ble sett på som annerledes enn resten av befolkningen i et land. De ble syndebukker som fikk skylden for en rekke ulykker og hendelser som de ikke hadde noe med.

[…] Siden staten Israel ble opprettet i 1947, er det kommet jødiske innvandrere fra Europa og Amerika fra land i Afrika og Asia. Og innvandringen fortsetter. I 1984 ble flere tusen svarte jøder som var truet av sult, fløyet fra Etiopia til Israel.

            Israelerne mener at Palestina er deres land. Gud gav dette landet til deres stamfar Abraham. Mange israelere mener at de har rett til de områdene som er erobret fra araberne siden 1947. Grensene for staten Israel bør etter deres mening følge grensene for det riket som David og Salomo hersket over former enn 2500 år siden.

·         Kommentar:

5.       Abraham plaseres gjerne sånn 1800-2000 f. Kr. – altså ca. 4000 år siden. Men kronologien i teksten lar det være 500 år fra Abraham til fangenskapet, en periode som skal dekke både 400 år i Egypt, dommer- og kongetiden.

6.       Å hevde at mange israelere mener at staten Israels grenser bør være som på kong Davids tid, er en overdrivelse, som gir inntrykk av israelsk ekspansjonistisk og krigersk tankegang.

s. 121: Palestinerne – et folk av flyktninger

De araberne som hørte hjemme i Palestina da landet ble delt i 1947, har siden kalt seg palestinere. De mener at de har like stor rett på dette landet som israelerne. De stammer faktisk fra folk som bodde her før Abraham kom til Palestina.

·         Kommentar:

7.       Teksten forklarer ganske greit ordet palestiner, men begrepet synes tilbakedatert med ca 20 år. Det har kalt seg palestinere siden ca 1967, ikke 1947.

8.       Men teksten har ingen forklaring på ordet araber. Dermed sitter man med oppfatningen at arabisk er noe etnisk, mens det jo er et språkfellesskap.

9.       I stedet for å nevne palestinernes mangfoldige røtter, er de uten videre satt opp som (kun) etterkommere av folk som bodde i Palestina før Abraham, et folk hvis “historie aldri ble skrevet ned“ (s. 118). Når så landet hele tiden er kalt Palestina, blir palestinerne urinnbyggerne, som første ble erobret av israelittene – og så har til sist israelittenes etterkommere igjen tatt deres land og gjort dem til flyktninger.

Lærebøker for ungdomskolen

Paul B. Figved, Kåre Fossum og Per Aarrestad: Historie 3. Cappelen 1976

s. 83-86: Palestina

Området mellom Egypt og Mesopotamia ble allerede i old­tiden kalt Palestina (se kartet side 81). Det første folkeslaget som vi kjenner navnet på i Palestina, er fønikerne. En føni­kisk folkegruppe som kalte seg kanaanitter, var jordbrukere i landet Kanaan.

    På 1300- og 1200-tallet f. Kr. innvandret israelittiske stammer til Kanaan. De var opprinnelig nomader, men slo seg ned i det fruktbare landet og lærte seg jordbruk.

(Margtekst:) Fønikerne holdt i oldtiden til langs østkysten av Middelhavet. De var dyktige håndverkere, handelsmenn og sjøfolk, og de utviklet en bokstavskrift som ble opphav til det greske, det romerske og vårt alfabet. Ordet Palestina kommer av gresk Philistine, filisterland.

·         Kommentar:

1.       Meget uklart om navnene Palestina og Kanaan. Palestina dukker opp først, som det eldste navnet?, og så Kaanan. Det går ikke klart fram at Kanaan og Palestina er det samme. Hva og hvor var egentlig Filisterland? Palestina kommer av latin Palæstina som kommer av gresk Palaistina (  = Filisterland i Gaza).

2.       Innvandringen til og utvandringen fra Egypt 400 år senere kunne godt vært nevnt som opplysning på hvor israelittene kom fra.

3.       Det var vel snarere slik at fønikerne var en kanaanittisk folkegruppe, enn at kanaanittene var en fønikisk folkegruppe; fønikerne kalte seg kanaanitter.

Det første Israel

Egypt og de store rikene i Mesopotamia kjempet ofte om makten over Palestina. Men omkring år 1000 f. Kr. var ingen av dem sterke nok til å beholde makten over landet, og da klarte kong David å gjøre Israel til et selvstendig rike med Jerusalem til hovedstad. Riket hadde sin glanstid un­der kong Salomo. På 700-tallet f. Kr. skrev en lærd mann de eldste delene av det som nå er Det gamle testamente.

·         Kommentar:

4.       Det finnes litteraturteori om hvem som begynte å skrive ned Mosebøkene, og når det ble gjort. Her blir en litteraturhistorisk teori presentert som faktum.

Israel blir erobret

Omkring 720 f. Kr. erobret assyrerne norddelen av Israel og førte innbyggerne vekk. På 500-tallet f. Kr. erobret Ba­bylonia sørdelen av Israel og førte en stor del av innbyg­gerne til Babylon.

Juda rike blir opprettet

En tid seinere erobret perserne Babylon. Perserkongen lot israelittene vende tilbake og organiserte en bufferstat mel­lom Mesopotamia og Egypt. Staten ble kalt Juda rike eller Judea, og innbyggerne ble kalt jøder.

·         Kommentar:

5.       Teksten har ugrei kronologi når det gjelder navene på landet: Salomos Israel ble delt i to, Israel i nord og Juda i syd. Folket fra Juda ble bortført til Babylon,der de ble kalt judeere/jøder. Det var altså ikke etter at de vente hjem at Juda rike ble opprettet og innbyggerne kalt jøder.

Roma og Jerusalems undergang

I de siste årene før Kristi fødsel erobret Roma hele Pale­stina. De gjorde Herodes til konge over landet.

    Jødene var fast bestemt på å bevare sin religion og sin egenart. De avskydde romerne, og de lot Jesus korsfeste som en opprører mot den jødiske tro. Dette siste har mange av deres uskyldige etterfølgere måttet betale dyrt for. Helt opp til vår tid er nemlig jøder i enkelte kristne land blitt forfulgt fordi de korsfestet Jesus.

Romerne regnet Jerusalem for et urosentrum, og sytti år etter Kristi fødsel ødela de byen og fordrev de fleste jødene fra Palestina.

·         Kommentar:

6.       Det var romerne som lot Jesus korsfeste; korsfesting var en romersk, ikke jødisk straffemetode. Men som begrunnelse for jødeforfølgelser oppgjennom tidene, bruke de kristne Europa å anklage jødene for å ha latt Jesus korsfeste. Teksten gjengir denne antijødiske anklagen som faktum, kan det se ut til: Jødene avskydde romerne og lot Jesus korsfeste.

Araberne

På 600-tallet e. Kr. ble hele Midtøsten erobret av araberne. Området ble innlemmet i det arabiske storriket, og innbyg­gerne ble etter hvert rent arabiske både i Mesopotamia, Pa­lestina og Egypt. Det vil si at de talte det arabiske språk og bekjente seg til islam, som er arabernes religion.

·         Kommentar:

7.       Innbyggerne gikk over til å snakke arabisk, men det er ikke det samme som at de ble rent arabiske. De rent arabiske var erobrerne som stammet fra Arabia. Også en som er kristen, men snakker arabisk, er araber.

Tyrkerne

På 900-tallet begynte tyrkiske nomader å trenge vestover fra Sentral-Asia. I løpet av noen hundre år la de under seg hele Midtøsten. Men de lot araberne beholde sitt språk, og selv gikk de over til arabernes religion og ble troende mus­limer.

·         Kommentar:

8.       De tyrkiske seldsjukkenes styre på 1000-tallet varte bare snaue 30 år. Det var først i 1517 at de tyrkiske osmanene tok Jerusalem.

9.       Å være troende kristen er et kristent uttrykk, som innebærer at ikke alle kristne virkelig tror. Her er den kristne tankegangen overført på islam, der det ikke snakkes om troende muslimer. Den som er gått over til islam, og som ikke senere har forrådt sin tro ved å konverterer til en annen religion, er muslim uansett hvor lite han tror.

Jødene begynner å bygge landet

Jødiske innvandrere til Palestina kom med gode forkunn­skaper og fikk økonomisk hjelp fra trosfeller i alle land. Jødene kjøpte opp jord som de dyrket med moderne jord­bruksmetoder. Etter hvert ble forskjellen mellom de jødiske mønsterbrukene og de fattige araberlandsbyene så stor at det utviklet seg et spenningsforhold mellom jødene og ara­berne. De som hadde trodd at de to folkegruppene skulle kunne leve fredelig side om side i Palestina, hadde tatt feil.

Arthur Gjermundsen: Folk og samfunn før og nå. Gyldendal 1978

s. 156: I “den arabiske verden“ er arabisk det språket som er felles, og islam der den felles religion. Slå opp i et leksikon eller en lærebok (f. eks. Jan Bjøndal: Midtøsten, Global, Gyldendal, Oslo 1977) og finn ut hvilke land som tilhører Midtøsten. For tusen år siden var alle diss statene et mektig rike. Kalifen (profeten Muhammeds etterfølger) bodde i hovedstaden Bagdad. Tyrkerne var et krigerfolk som kom fra det indre Asia. De slo seg først ned i Lille-Asia omkring år 1300. Kalifen brukte dem som leiesoldater.  Men det gikk slik at tyrkerne til slutt la under seg araberriket.

s. 159: Jødene begynte så smått å vandre inn i Palestina på 1800-tallet. De fleste kom fra Russland fordi de ble forfulgt der. Noen få jøder hadde også bodde i Palestina helt siden romerne ødela Jerusalem i året 70 etter Kristus. I alt bodde de ca. seksti tusen jøder i Palestina da første verdenskrig sluttet. Det var seks hundre tusen palestinere i landet. Den sionistiske bevegelsen blant jøder over hele verden hadde som mål å få opprettet en jødisk stat. Det ble samlet inn store pengebeløp som ble brukt til å kjøpe opp land fra de arabiske godseierne i Palestina. Ved hardt arbeid ble ufruktbare områder gjort til blomstrende jordbruksdistrikter.

Under nazistenes jødeforfølgelser drog mange flyktninger til Palestina. Nye byer var blitt grunnlagt. Et jødisk skolestell hadde vokst fram. Jødene brakte med seg ny teknikk og vitenskap fra Vesten. Samtidig fikk jødiske tradisjoner en sentral plass.

Etter den andre verdenskrigens tragedier for det jødiske folket i Europa, kom nye bølger av innvandrere. De kom seg inn i landet både på lovlig og ulovlig måte, og antallet jøder vokste til en million.

s. 160: Araberlandene hadde helt fra mellomkrigstida hevdet at det gikk ikke an å kjøpe seg jord og så kalle de oppkjøpte områdene for stat. Etter at jødene hadde levd utenfor Palestina i ca. to tusen år gikk det ikke an å kreve retten til et land der statsgrensene hadde skiftet mange ganger etterpå. Jødene hadde selv vandret inn i landet i gammel tid og hadde tatt det fra andre som bodde der. Etter den andre verdenskrigen sa araberne ofte at det ikke var araberne som hadde forfulgt jødene. Det var de kristne i Vesten som hadde gjort det. Siden oldtida hadde det levd jødiske kolonier rundt om i den arabiske verden. De hadde alltid fått leve i fred. Det var først da den organiserte masseinnvandringen begynte, at araberne hadde protestert. Araberne nektet å godta FNs delingsplan.

1. Kommentar:

1.       Jødisk innvandring til Palestina er forklart. Men teksten har ikke noe om dem som vandret inn oppgjennom tidene og har gått over til arabisk språk. Dermed blir araberne stående som de rettmessige innbyggerne.

2.       Teksten sier ikke noe om arabernes erobring – men holder fram at jødene også fra begynnelsen tok landet fra andre.

3.       Hva araberne mente og hva som teksten presenterer som faktum, er vevet inn i hverandre slik at det er uklart hva som er hva.

4.       Araberlandene hadde helt fra mellomkrigstida hevdet at det gikk ikke an å kjøpe seg jord og så kalle de oppkjøpte områdene for stat. Tvilsomt om araberlandene hevdet dette - det er kanskje Gjermundsens oppfatning, som han har tillagt araberlandene.

5.       At statsgrensene hadde skiftet mange ganger i Palestina i siste 2000 år, er en tvilsom påstand. Den romerske provinsen Palestina var det nærmeste Palestina var å være stat. Siden var det bare navn på et område som engang hadde vært jødisk – fram til Mandat-Palestina.

6.       At jødene alltid hadde fått leve i fred i arabiske land, er en vanlig arabisk påstand, som her er oppført som faktum. Faktum er at jødene som dhimmi, beskyttede ikke-hedninger, jevnt over hadde det bedre under araberne enn i Europa, men det var også tider med kraftig trakassering.

Erik Lund og Lars P. Brynildsrud: Vi og eldre tider. Aschehoug 1980

s. 131-132: Jødene fikk anledning til å danne sine egne organisasjoner som gjorde at de i mye kunne styre seg selv. Mange av jødene hadde godt utdanning fra skoler og universiteter i Europa. De visste hvor viktig der er å bruke moderne metoder og redskaper når jorda skal utnyttes godt. De fikk hjelp fra jødene i andre land, særlig fra jødene i USA.

Jødenes organisasjon kjøpte jord fra arabiske jordeiere og grunnla “kibbutzer“. Her bodde flere hundre mennesker sammen og dyrket jorda i felleskap. I byene samlet jødene seg i egne bydeler, eller de grunnla nye byer hvor det bodde bare jøder. De reiste fabrikker, hvor bare jøder fikk arbeide. De arabiske og jødiske barna gikk på hver sine skoler. De jødiske barna lærte ikke arabisk, og de arabiske barna lærte ikke hebraisk, som var jødenes språk.

Slik ble det skap to samfunn i Palestina.

Stadig uro

Araberne så med mistro på innvandrerne som kom til Palestina. De fryktet at de selv ville bli fortrengt av jødene. Det var stadig oppstander, særlig da innvandringen av jøder var stor.

            Innvandringen varierte nokså mye. I 1920-årene reiste omtrent tredjedelen av innvandrerne ut av landet igjen fordi de ikke fant seg til rette der. Ett år var det flere som reiste enn som kom. Men den jødiske innvandring måtte øke kraftig hvis jødene ikke skulle forsvinne blant araberne. Arabernes fødselstall var nemlig høye.

Igjen var det forholdene i Europa som bestemte hva som skulle skje i Midtøsten. I 1933 fikk Adolf Hitler makten i Tyskland, og både der og i flere arabiske land ble det satt i gang jødeforfølgelser. Det førte til at innvandringen av jøder til Palestina økte voldsomt utover i 1930-årene.

• Kommentar:

1.       Denne læreboken er den mest detaljerte av samtlige, bøkene for videregående inkludert. Som den eneste nevner den (korrekt) jødisk utvandring. Teksten bærer jevnt over preg av nyanser, men den har ikke med noe om hvem som utgjorde en arabiske befolkningen. Den har ikke noe om arabisk innvandring, som vel er en viktigere detalj enn jødisk utvandring.

 Erik Lund: Du og de andre 1. Samfunnskunnskap for ungdomstrinnet. Aschehoug 1985 

s. 40-42: Jødene kommer til Palestina

I begynnelsen av vårt århundre var det nesten bare arabere i Palestina. På den tiden begynte jøder fra mange kanter av Europa å vende tilbake til det området der de hadde hatter en egen stat for nesten to tusen år siden. En viktig grunn til at de europeiske jødene slo seg ned i Palestina, var at de ble forfulgt i de landene de reiste fra.

Araberne så med mistro på de nye innbyggerne som kom til Palestina. Denne nye folkegruppen var annerledes på så mange måter, Det første araberne la merke til, var klesdrak­ten. Jødene hadde europeiske klær. De lærte seg også snart hebraisk, som liknet jødenes gamle språk, og dette språket forstod ikke araberne.

Jødene ble dyktige bønder

Mange av jødene hadde god utdanning fra skoler og univer­siteter i Europa. De visste hvor viktig det er med moderne metoder og redskaper for å utnytte jorda godt. Jødene i Pa­lestina fikk også god hjelp fra jøder i andre land, særlig i USA. Araberne fortsatte å dyrke jorda på den gammeldagse måten som de var vant med. De fikk derfor mindre avling enn jødene, og derfor hadde de mindre mat både til eget bruk og til å selge enn jødene hadde. Viktig var det også at jødene kjøpte opp stadig mer jord.

Etter hvert som tiden gikk, ble de jødiske bøndene mer velstående enn araberne. Det bidrog til å skape motset­ningsforhold mellom jøder og arabere.

Jøder og arabere bodde hver for seg

De jødiske bøndene samlet seg i en slags landsbyer som de kalte kibbutzer. De hadde liten kontakt med araberne som bodde i nærheten av kibbutzene. I byene samlet jødene seg i egne bydeler, eller de grunnla nye byer der det bodde bare jøder. De reiste fabrikker, men bare jøder fikk arbeide der. Araberne slapp ikke til.

Forskjellige skoler for arabere og jøder

De arabiske og de jødiske barna gikk på hver sine skoler. De jødiske barna lærte ikke arabisk, og de arabiske barna lærte ikke hebraisk. Derfor kunne de ikke leke sammen eller være sammen i fritiden.

Jøder og arabere hadde forskjellige normer

Jødene hadde en annen religion enn araberne. Hver lørdag var helligdag for dem, og da måtte de ikke arbeide. Dette gjaldt ikke for araberne, som var muslimer. Både jødene og araberne hadde sine hellige steder. Disse stedene lå meget nær hverandre i Jerusalem. Dette gjorde sitt til at det lett ble gnisninger mellom de to folkegruppene.

Jødene ble stadig flere

I Europa ble jødeforfølgelsene verre og verre. Derfor kom det stadig flere jødiske innvandrere til Palestina, særlig i årene før, under og etter den andre verdenskrigen (1939—45). Ara­berne ble mer og mer redde for at jødene i Palestina skulle bli så mange og så sterke at de til slutt kunne ta makten i landet.

Britene hadde makten

Araberne hadde ikke makt til å st