English original 
Til ære for frihetskjemperne (Det libanesiske frihetspartiet). © 2002.
Under dette regimes styre, behøver man bare å se på Hama-massakren i 1982 for å fatte de veldige lidelser som de ukjente folkene i Syria måtte tåle.
 |
Den nye Hama katedralen i 1982 (før massakren)
|
 |
| Den nye Hama katedralen i 1982 (etter massakren) |
Året var 1982. Den daværende diktator i Syria, Hafez al-Assad hadde forbudt alle politiske partier i Syria, unntatt sitt eget Ba'ath parti. Hafez oppløste hensynsløst de andre partiene og deres ledere ble ofte drept. Den frie presse i Syria ble også nedlagt (forbudt).
De eneste avisene som fikk komme ut var offisielle Ba'ath aviser. Det er vel unødvendig å påpeke at det syriske folk til sist ble rasende på denne utviklingen. Som en følge av dette ble det dannet et nytt politisk parti - Det muslimske brorskap.
Uten å frykte diktatene fra Assad, hadde Det muslimske brorskap ett hovedmål : Å kvitte seg med Syrias diktator. Partiets formål ble kjent, og snart begynte folk å lytte til dem (partiet).
Hafez al-Assad så den nye bølgen av regjeringsfiendtlige ideer som et angrep på seg selv og satte hæren inn for å statuere et eksempel for Det muslimske brorskap, så de ikke mer ville våge å utfordre hans styre igjen.
Innbyggerne i den syriske byen kalt Hama hadde vært mer hårdnakkede i sin kritikk av diktatoren enn andre byer i landet. På grunn av dette bestemte Hafez al-Assad at Hama skulle bli åsted for det eksemplet han ville statuere for det syriske folk. Den 2. februar i 1982, tidlig på morgenen, ble byen Hama vekket av sterke eksplosjoner. Det syriske flyvåpenet hadde begynt å slippe sine bomber fra den mørke himmelen.
 |
| Hama -ettervirkningen |
Den innledende bombingen forårsaket få tap av menneskeliv i byen. Hovedhensikten med det første angrepet hadde vært å ødelegge veiene slik at ingen kunne flykte. Tidligere på natten hadde syriske tanks og artilleri omringet Hama. Etter at virkningen av bombeangrepet var oppnådd, begynte tanks og artilleri sin ubarmhjertige beskytning av byen.
De menneskelige tapene var store. Idet hjemmene raste sammen over sine eiere og stanken av brent hud fylte gatene, greidde noen innbyggere å unngå bomberegnet og begynte å flykte bort fra byen. Disse ble møtt av den syriske hæren som hadde omringet byen - alle disse ble skutt ned og drept.
Timer med beskytning hadde omgjort Hama til en ruinhaug. Tanksene og artilleriet hadde gjort sin jobb. Den neste angrepsbølgen kom i form av syriske infanterisoldater. Hurtig stormet de inn i byen og drepte alt som rørte seg. Grupper av soldater omringet menn, kvinner og barn for deretter å drepe dem med å skyte dem i bakhodet. Mange andre soldater invaderte restene av boligene med ordre om å drepe alle beboerne.
Etter at storparten av folket i Hama var døde, begynte soldatene å plyndre. De tok alt de kunne få med seg ifra de mennesketomme husene. Noen ble sett idet de plukket eiendeler fra døde sivile, og så etter penger, klokker og ringer.
Da oppdraget til soldatene var fullført, begynte de å trekke seg tilbake fra byen med lommene fulle av røvet gods. Man skulle tro at dette ville være den siste angrepsbølgen. Det var det ikke. Sluttangrepet på Hama ble det mest grusomme. For å være sikker på at ingen mennesker var i live i ruinene og restene av hjemmene, sendte den syriske hæren inn generatorer som produserte giftgass. Cyanidgass fylte luften i Hama. Bulldosere ble etterpå brukt til å jevne byen med jorden.
Den syriske regjerings dødsstatistikk antok at 20.000 mennesker mistet livet, men den syriske menneskerettighetskomitéen beregnet tapene til mellom 30.000 og 40.000 sivile døde eller bortkomne.
Det følgende er en del av den fryktelige beretningen fra en av de overlevende:
 |
Hamas store moske i 1982 (før massakren)
|
 |
| Hamas store moske i 1982 (etter massakren) |
"Jeg var en av en stor menneskemengde som ble stuet sammen på (lastebiler) så tett at vi knapt kunne puste, og vi ble tatt med til Sriheen hvor vi ble beordret til å komme oss ut av lastebilene. Vi gjorde som vi fikk beskjed om.
Det første vi la merke til var hundrevis av sko som lå strødd omkring på bakken. Det var da det gikk opp for oss at hundrevis av våre naboer i byen var blitt drept og at vi var de neste til å bli konfrontert med en umiddelbar død.
Så ble vi kroppsvisitert og eventuelle penger eller klokker ble tatt fra oss. Etterpå ble vi beordret av noen personer fra de syriske myndigheter til å bevege oss fremover mot en dyp, oppgravd grøft, som strakte seg langt utover. Noen av oss ble kommandert til å gå til en annen grøft like ved.
Da jeg ravet forover til min plass ved grøften, så jeg en haug med lik, ennå dekket med rennende blod- noe som skremte meg slik at jeg måtte lukke øynene og beherske meg for ikke å falle overende.
Som antatt ble det åpnet ild mot oss og alle falt sammen (oversprøytet i sitt eget blod) og ned i grøften. På samme tid ble de som stod ved den andre grøften også skutt ned på samme måte.
Den overlevende fortsatte: "Mine skader var ikke livstruende og Gud gav meg overlevelse ved å inspirere meg til å vente tålmodig til morderne forlot området. Etterpå løp jeg bort på tross av mine skader. Jeg ble guddommelig berget fra denne skjebne hvor de skadede åpenbart kunne dø under vekten av de andre likene.
Amnesty International rapporterte:
"Noen øyenvitner slo fast: De gamle gatene i byen ble bombet fra luften for å lette adgangen for militære styrker og tanks gjennom de smale gatene, slik som al-Hader gaten, hvor også hus ble knust av tanks under de første fire angrepsdagene.
15.februar- etter dager med intens bombardering- annonserte forsvarsminister general Mustapha Tlass at oppstanden var slått ned, men byen ble under beleiring og omringet. Dør til dør ransaking sammen med økende arrestasjoner fortsatte under de to påfølgende ukene. Forskjellige nyhetslekkasjer fortalte om grusomheter utført av sikkerhetsstyrkene og massedrap av uskyldige byborgere. Det er ikke lett å vite nøyaktig hva som hendte, men Amnesty International omtaler nyheten om en massehenrettelse av ca. 70 mennesker utenfor byens sykehus 19.februar og tilintetgjørelsen av alle innbyggerne i al-Hadera - området utført av forsvarsbrigaden (Saraya el- Defaa) på samme dag. Andre rapporterte vitneutsagn om bruk av beholdere med cyanidgass for å drepe alle innbyggerne i hus som man antok at motstanderne oppholt seg i. Folk ble også samlet på den militære flyplassen, byens stadion og i militærleirer, og ble forlatt der uten tak over hodet eller tilgang på mat-i dagevis.
Det følgende er fra noen svært talende utdrag fra den syriske menneskerettskomités rapport fra Hama-massakren:
Det er ganske umulig for en skribent å skulle tegne et bilde av massakren begått mot kvinner, og nyfødde barn, eller å beskrive metodene som ble brukt for å myrde familiemedlemmer, en etter en like foran øynene på de som senere delte samme skjebne.
De kunne skjære ut tarmene på en baby mens hans mor holdt ham og så skyte kuler inn i moren for å forsikre seg om at hun ikke kunne føde et fremtidig opposisjonsmedlem. De kunne skyte en gamling i hodet mens han mumlet en bønn, og etter å ha vært vitne til det som er nevnt overfor.
Barna kunne skrike og rope på mamma eller bestefar som nettopp prøvde å svare mens en strøm av kuler drepte dem alle.
En familie kunne bli liggende i sin egen blodpøl, men det varte ikke lenge før soldatene tente på alt etter å ha ransaket hjemmet for alt av verdi, og kuttet av hender og ører på likene før de startet sitt ville jag etter kostbarheter, smykker og alt av verdi som de kunne bære med seg.
Ikke en eneste butikk unngikk tyveri, ransaking eller å bli pløyd ned av bulldosere. Ingen moske unnslapp ødeleggelse, ei heller ble noen minaret oppført i Hama i denne tragiske måned, til og med kirker ble ikke spart og fikk samme "behandling" som den øvrige bebyggelse.
Regimet krenket sitt folks mest grunnleggende rettigheter. Folket ble fratatt samtlige statsborgelige rettigheter og endog retten til å leve. Dette fordi myndighetene hatet dem, fordi deres opposisjon mot regimet var sterkere enn i andre syriske byer. Derfor angrep det syriske regimet sine egne borgere med organisert statsterrorisme, uten å ta hensyn til plikten å verne og besytte folks liv, eiendom, ære og verdighet.