Palestinsk muslim, Nadal Malik Hasan, drepte 13 personer i USA

Hamas' partiprogram med fotnoter fra Rafael Israeli v/ ICT.

Mann tatt, mistenkt for halshugging av journalist

Når selvmordsbombere og angrep mot Israel med Kassam-raketter forsvares og unnskyldes i dag, viser man gjerne til grensene fra 1967. Vår egen tidligere statsminister Kåre Willoch (f. 1928) er en av dem. Alt blir tilsynelatende så bra bare Israel gir fra seg det de ble sittende med etter krigen i 67, er mantraet. Også fredsmeglere som vil ha navnet sitt risset inn i historien som den som skapte fred i Midtøsten, kommer stadig tilbake til disse, som om det skulle være noe magisk med dem.

(Bildet: Eliya Rosen ble 38. Hun ble drept sammen med fire andre i 2005 av en selvmordsbomber fra "Islamsk hellig krig" da hun skulle handle klær i et kjøpesenter i Natanya. Eliya var utdannet psykolog med spesialfelt ungdom med vanskeligheter. Hun etterlot seg ektemann, to sønner på 5 og 12, og en datter på 10. Kilde: onefamilyfund)

Dette er ikke sant. Det er historieløshet og løgn at det var bedre før 1967. Det blir litt for lettvint å kalle det noe annet, særlig når akademia og politisk ledelse kommer med slike påstander. Man velger på et tidspunkt å lukke øynene for en del fakta, og så blir resten av resonnementet galt.

Lindasog "Terrorisme i Israel" har en oversikt over de hundrevis av terroristangrepene som skjuler seg bak disse tallene. Leser du listen vil du neppe unngå å bli påvirket.

Det er ikke så viktig hva som skjer, bare det kan brukes mot Israel. Det later til at dette er taktikken som brukes for tiden. Men noen ganger får disse menneskene sine egne løgner rett i fleisen.

Rundt 500 demonstranter demonstrerte i havnen i Oakland i California tidlig søndag morgen lokal tid. De håpet på å kunne blokkere for lossingen av et israelsk skip. Men det israelske skipet ankom ikke havnen. Så de blokkerte like godt et kinesisk skip fra å losse lasten sin.

Demonstrantene sa de protesterte mot hendelsen med "freds"flotiljen nylig, men de viste i høy grad at de egentlig ikke var interessert i de faktiske hendelser. En av dem sammenlighet aksjonen fra Israelsk marine, med somaliske pirater.

"Min bestemor var jøde," sa Frank Mclain, en av demonstrantene, til en lokal avis. "Men det Israel gjorde, var mord. De iscenesatte et raid i internasjonalt farvann. Om somaliere hadde gjort dette, hadde vi øyeblikkelig tatt affære og stoppet dem."

I virkeligheten ble skipene varslet i god tid før bordingen, dette viser videotapene som er offentliggjort. De ble grundig gjort oppmerksom på at de beveget seg i et område som er under legitim blokade, og soldatene bordet også skipene bevæpnet med paintball-geværer, pistolene var kun til personlig...

Ny hit blant palestina-arabiske barn

"Palestinas fugler" lager sanger hvor barn ønsker døden velkommen for å komme til paradiset.

Et arabisk barnekor får enormt mange treff på YouTube med sin hit "Når vi dør som martyrer kommer vi til himlen.

Sangen er et opptak på en jordansk TV-kanal for barn, "Palestinas fugler", og sangen har på kort tid blitt en hit blant barna. Gruppen som laget den er blitt en av de mest populære barnegrupper i den arabiske verden.

I videosnutten ser vi en liten brunøyd pike som står foran det som tydeligvis er barn i førskolealder, og synger "Uten Palestina, hva betyr vel barndommen?" Massevis av spin-off og kopier av sangen er laget, noen med jihadister, og med sangen i bakgrunnen.

Se filmsnutten her (youtube)

Journalist Fawzia Nasir al-Naeem skrev i en Saudi Arabisk avis, Al-Jazirah, at denne melodien ser ut til å ha spredd seg over hele den arabiske verden, og den har også krysset havet til Storbritannia og Canada. Hun la til at sangen representerer en ny trend i jihadistenes indoktrinering, ettersom den er barnevennlig i motsetning til tidligere jihadist-programmer.
(Haaretz)

En ankedomstol i IDF har avvist en anke fra Riyadh Arafat, en Hamas- terrorist som sitter fengslet for å ha planlagt et terror-angrep der to soldater ble drept, og flere personer såret. Arafat anket både dommen og straffen, som var to livstidsdommer pluss 30 år.

Arafat ble dømt for å ha planlagt og igangsatt et angrep i 2005 hvor soldatene Yosef Atiah og Ariel Boda ble myrdet, og fire andre personer ble såret. Han kom med ideen til angrepet, han rekrutterte andre terrorister til å gjennomføre skytingen, og han valgte sted for ugjerningen.

(Bildet: en av de to drepte soldatene: Yosef Atiah)

Terroristene kledte seg i IDF-uniformer, og signaliserte til en bil at den skulle stoppe. Deretter åpnet de ild. Etter å ha drept Atiah og Boda dro de for å skyte på en bil nummer to.

Arafat ble også dømt for å ha deltatt i en skyteepisode nær Ariel der en person ble hardt såret.

Til tross for at Tyrkia ikke lenger er en megaokkupasjonsmakt i allianse med de europeiske aksemaktene, slik landet var i våre besteforeldres tid, fortsetter Tyrkia å okkupere Kurdistan uten at verdenssamfunnet hittil har våget å si det høyt. Den nye islamistiske aksen, Tyrkia, Iran og Syria har okkupasjonen og undertrykkelsen av det kurdiske folk som et av sine grunnleggende fellesprosjekter.  Blant de øvrige likheter finner vi drømmen om å bli atommakter som skal kunne utslette Israel.  Den nye aksen som etter hvert vil kunne omfatte økende deler av Sentral-Asia og flere arabiske stater, legger ikke skjul på ønsket om regionalt makthegemoni.

Denne blodige okkupasjonsmakten søker EU-medlemskap til tross for den militære okkupasjonen av halve EU-landet Kypros og separasjonsmuren som med FNs hjelp er bygget tvers over øya. Med sine 76 millioner innbyggere, hvorav 99.8 % er muslimer, burde det være på sin plass å stille noen krav til dette landet før man åpner døren til Europa, som Tyrkia gjennom århundrer forsøkte å underlegge seg militært.

Europa har imidlertid vært ganske forsiktig i sin holdning til sin tidligere imperialistiske okkupasjonsmakt. Angsten for den tyrkiske galskap sitter dypt rotfestet i mange europeiske nasjoner, ikke minst hos dem på Balkan som fikk oppleve tyrkernes hensynsløse brutalitet og slaveri gjennom mange århundrer og helt opp mot vår tid. Det er derfor i dag spesielt urovekkende at landet igjen har valgt en pompøs nasjonalistisk islamist som Recep Tayyip Erdoğan til statsminister, eller storvisir som han tidligere ville ha blitt kalt.

Recep Tayyip Erdoğan har vært Tyrkias statsminister siden 14. mars 2003 og er leder av det islamske partiet ’Islamsk rettferdighets- og utviklingsparti’ (AKP).  Erdoğan er blitt en populær leder som ønsker å gjøre Tyrkia til en islamsk stat. Hans metode for å vinne valg er presis den samme som Hamas har benyttet i de Palestina-arabiske områdene: Å bruke mye innsamlede penger på velferdstiltak i lokalmiljøet, noe som ellers knapt forekommer i muslimske land.  Samtidig prøver han å gjøre NATO-landet Tyrkia til medlem av EU. Motivasjonen er trolig ikke bare økonomisk, men også et forsøk på å tilfredsstille arméen i landet, som han frykter kan overta makten gjennom militærkupp og sette drømmen om islamisering tilbake.

Av Caroline B. Glick

Fra et militært perspektiv er det slik at jo lenger Israel venter med å angripe Iran, jo vanskeligere vil det bli å utføre oppdraget.

Sist helg tok mullahene et stort skritt i retning av å bli en atommakt da de fyrte opp den kjernefysiske Bushehr-reaktoren. Hva var så Israels reaksjon? UD publiserte en reaksjon om at "handlingen var uakseptabel."

Hvorfor aksepterer vi så det uakseptable? Når man spør høytstående embetsmenn om Bushehr-reaktoren og om Irans kjernefysiske program generelt, begynner de alle, uten unntak, sine svar med "Vel, amerikanerne..."

Bildet: Caroline B. Glick (til høyre), her sammen med Pamela Geller.