I dag minnes vi jødene som ble myrdet og lemlestet under den massakren som araberne i Hebron utførte på sine jødiske naboer på en Shabbat i 1929. Resten av jødene i Davids gamle hovedstad ble jaget ut av byen, og Hebron ble for første gang i historien jøderen.  Denne arabisk-muslimske pogromen ble utført mot jødene i Hebron og andre steder i landet lenge før det såkalte ”palestinske folk” og ”okkupasjonen” ble oppfunnet.

Med G-ds hjelp kom jødene tilbake til sine forfedres by som ble befridd fra den muslimske okkupasjonsmakt i 1967, og med livet som innsats startet de en ny jødisk menighet ved Machpela-graven og i forstaden Kiryat Arba.  Til tross for den daglige arabiske terroren holder de ut og menigheten vokser litt etter litt og er nå blitt en av Israels skjønneste blomster som pryder Machpela-graven der våre forfedre nå hviler i fred.

Joe Kaufman [1,2] er leder for Amerika mot hat og er grunnlegger av Unge Sionister

Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen

Den 14. februar i år møttes alle de store Palestina-arabiske terroristgruppene i kontorene til Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) for å ha fredssamtaler.  Disse samtalene handlet ikke om fred med israelerne.  Nei, dette møtet var for å gjøre opp uenighetene dem imellom, slik at all energi kunne dirigeres på voldelig vis mot Israel.  Vesten har vært besatt av å finne en “fredspartner” for den jødiske staten, men ingen ville ha blitt funnet her.

Ted Belman er redaktør av nettstedet Israpundit.  Han gjorde nylig aliyah (flyttet hjem til Israel) fra Canada og bor nå i Jerusalem.

Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen

Problemet med fredsprosessen er at den er satt opp imot Israel.  Den er et verktøy som er tvunget på Israel av det internasjonale samfunn for å påføre landet deres vilje.

Det hele startet med FNs Sikkerhetsråds Resolusjon nr. 242, som fastsatte prinsippet om land for fred.  Eksakt hvor mye land eller fred det er snakk om, er ikke beskrevet.  Det ble overlatt til partene selv å avtale seg imellom.  Denne resolusjonen truet ikke Israel på noen måte fordi landet fikk frie hender til selv å bestemme hva det betrakter som «sikre grenser».  I mellomtiden ble Israel bemyndiget av FN, i kraft av denne resolusjonen, å opprettholde okkupasjonen.

I løpet av årene har USA tvunget Israel til å delta i en «fredsprosess» som fortsatte med å innsnevre landets muligheter til forhandlinger.  I dag står Israel overfor faren for å måtte akseptere den saudiarabiske fredsplanen (1967-grenser og et delt Jerusalem), eller å få denne påtvunget seg.  Slik er det blitt selv om begge kamrene i Kongressen [USAs lovgivende forsamling] tidligere har støttet et samlet Jerusalem som Israels hovedstad.

I april 1990 vedtok Representantenes hus, og Senatet sa seg enig i, en resolusjon som anerkjente at «Jerusalem er og bør forbli hovedstaden i staten Israel», og uttrykte en tro om at «Jerusalem må forbli en udelt by».  Det gjorde de idet de anerkjente at «siden 1967 har Jerusalem vært en samlet by administrert av Israel» og fordi «tvetydige uttalelser fra USAs regjering angående jødiske rettigheter til å bo i alle deler av Jerusalem, reiser bekymring i Israel om at Jerusalem en dag kan bli delt igjen.»

De siste dagene har mange blitt forbauset over at det kristelige dagbladet DagenMagazinet har igangsatt en hårdnakket kampanje mot jøder som lever i ”omstridte” deler av Judea og Samaria.  Kampanjen føres i pennen av Ove Eikje, og la det ikke være tvil: Dette er en planlagt og målrettet mediekampanje som ikke kan ha annet formål enn å delegitimere jødenes eksistensberettigelse i Judea og Samaria.  Helt konkret retter angrepet seg mot Karmel-instituttets støtte til bosetningen Alonei Shilo i Samaria. ”Denne blir betraktet som «ulovlig», men John Skåland i Karmel mener at bosetterne har full rett til å etablere seg i Judea og Samaria (Vestbredden)”, sier DM bl.a. Det går frem av hele kampanjen at DagenMagazinet er svært uenig med Skåland i dette og har til hensikt å undergrave Karmel-instituttets hjelpearbeid blant jødene i Judea og Samaria.

Artiklene er pakket med mistenkeliggjørende og villedende terminologi og dulgte fiendtlige uttrykk, så som ”omstridt bosetting,” ”ulovlig,” ”politisk kontroversielt” og ”1967-grensene.”  Hele vinklingen av stoffet er gitt en mest mulig tendensiøs politisk utforming, så som dette:

I år faller jødenes sørgedag, Tisha Be'Av, på tirsdag den 20. juli.  Tisha står for den niende dagen i måneden Av i den hebraiske kalenderen. På denne dagen faster jødene og sørger over mange alvorlige hendelser som skjedde med det jødiske folk denne dagen.

Det viktigste var ødeleggelsen av både det første og de annet Tempel i Jerusalem, noe som skjedde om lag 586 f.Kr. under Babylons konge, Nebukadnesar II, og i året 70 e.Kr. ved romeren Titus. 

Denne sørgedagen blir sett på som en av de mest alvorlige sørgedager i jødedommen og er nesten lik Yom Kippur. Ifølge jødisk tradisjon er dette en dag da jødene kan bli utsatt for alvorlige hendelser.

På denne dagen faster man i ca. 25 timer.  Man bruker dagen til bønn og arbeid er ikke tillatt. Man har ikke på seg noe som er laget av lær eller fine klær. Man leser fra Mika og Klagesangene, etterfulgt av kinnot, en rekke liturgiske klagerop. I sefardiske samfunn, er det også vanlig å lese Jobs bok den dagen.

Sørgedagen er nevnt i Sakarja 7:3:
«og spørre prestene som gjorde tjeneste i huset for Herren, Allhærs Gud, og profetene: «Er det så at jeg skal gråte og faste i den femte måneden, som jeg har gjort i mange år?»

Hamas og Fatah planlegger å drepe Fayyad
Fatah- og Hamas-ledere planlegger å drepe Det palestinske selvstyres (PA) premierminister, Salam Fayyad, fordi han ifølge en ledende etterretningsagent i PA, sitért av den arabiske aktivist og forfatter Fadi Elsalameen, holder på å bli mer populær enn formannen for PA, Mahmoud Abbas.

"Hamas og Fatah er enige om kun én ting: Å bli kvitt Fayyad på den ene eller den annen måte,” ifølge agenten, som er identifisert som kun “J,” fortalte Elsalameen, som styrer webstedet PalestineNote.com. “De vil om nødvendig drepe ham; og dette er det eneste stridspunkt, de samarbeider om. Fatah ønsker finansministeriet, men Fayyad nekter, og truer med å trekke seg, hver gang de bringer det på bane. Ingen er lojale overfor ham."

Som vi vet, er Israel omringet av fiender på alle sider. Både Jordan og Egypt har inngått fredsavtaler med Israel, men dette er fredsavtaler som betyr lite. Jordan er ikke noen selvstendig stat lenger. Den er delt mellom Hizbollah, som kontrollerer store deler av Jordan, og den lovlig valgte regjerningen, som ser mellom fingrene på Hizbollahs militære oppbygging av landet. Hizbollah støtter seg til Tyrkia, Syria og Iran. Hizbollah sammen med Hamas, PLO, Tyrkia, Syria og Iran er rede til å gå til en større krig med Israel.

Vi vet ikke eksakt når denne krigen vil komme, men at den kommer, er helt sikkert. Det kan være selve Gog-krigen eller innledningen til Gog-krigen, som vil utvikle seg til den tredje verdenskrigen. (Esek.38-39)

Helt fra opprettelsen av staten Israel den 14.05.1948, har det vært gjentatte kriger mot Israel og forsøk på å ødelegge den jødiske staten, men som ved et under har jødene greidd å forsvare seg og gå seierrik ut av krigene. Jeg vil kalle det for ”et Guds under”. Det er det samme som et ”under fra Gud”.

Oversatt for SMA av Per Antonsen

Besøkende i israelske byer som Netanya og Eilat legger straks merke til hvor ofte man hører fransk og engelsk på gaten.  I de større israelske byene hører man at folk snakker en rekke forskjellige europeiske språk.  Jøder er enda en gang på flukt fra sine land i kjølvannet av gjenoppblussingen av antisemittisme.  Europa har tilsynelatende avsluttet sitt moratorium mot dette falske trangsynet.  Siden 1980-tallet har forekomsten av antisemittiske hendelser stadig økt.

Det spørsmålet man må stille seg er hvorvidt det som skjer er et resultat av israelsk regjeringspolitikk, eller er denne simpelt hen bare et påskudd for fornyelsen av hat og vold mot jøder.  To årtusener med anti-jødisk hat forkynt av den katolske kirken, kan ikke fullstendig reverseres på 45 korte år, – til tross for de meningsfulle forandringene Kirken har gjort etter Det annet Vatikan-konsil og Nostra Aetate.  Når man føyer 52 millioner europeiske muslimer til dette bildet, med deres radikale islamske lære og voldelige koranvers rettet mot jødene, har resultatet blitt en voksende avvisning av enhver skyld knyttet til mordet på seks millioner jøder som europeiske kristne medvirket til.