Senter mot antisemittisme (SMA) Senter mot antisemittisme (SMA)

I dag er minnedagen for 1929-massakren i Hebron

Thu, 29 Jul 2010 00:00:00 -0700

I dag minnes vi jødene som ble myrdet og lemlestet under den massakren som araberne i Hebron utførte på sine jødiske naboer på en Shabbat i 1929. Resten av jødene i Davids gamle hovedstad ble jaget ut av byen, og Hebron ble for første gang i historien jøderen. Denne arabisk-muslimske pogromen ble utført mot jødene i Hebron og andre steder i landet lenge før det såkalte palestinske folk og okkupasjonen ble oppfunnet.

Med G-ds hjelp kom jødene tilbake til sine forfedres by som ble befridd fra den muslimske okkupasjonsmakt i 1967, og med livet som innsats startet de en ny jødisk menighet ved Machpela-graven og i forstaden Kiryat Arba. Til tross for den daglige arabiske terroren holder de ut og menigheten vokser litt etter litt og er nå blitt en av Israels skjønneste blomster som pryder Machpela-graven der våre forfedre nå hviler i fred.

Jødene i Hebron er et vidunderlig bilde på Israels fortid og fremtid. Deres daglige kamp for å kunne bo i denne eldgamle jødiske byen er et viktig symbol på jødenes kamp om Landet Israel.

Deres kjærlighet til G-d og til Landet Israel er som en vitaminsprøyte for oss alle i tunge stunder. I deres ånd ser man et glimt av Abrahams rettferdighet, Kong Davids mektighet, Kong Salomons visdom og Bar Kohbas trofasthet.

Vi ber for pogromenes ofre og takker jødene i Hebron som med sitt forbilde gir oss styrke og håp om en bedre fremtid.
www.hebron.com/english/articles.php?cat_id=102

Tisha Be'Av

Tue, 20 Jul 2010 00:00:00 -0700

I år faller jødenes sørgedag, Tisha Be'Av, på tirsdag den 20. juli. Tisha står for den niende dagen i måneden Av i den hebraiske kalenderen. På denne dagen faster jødene og sørger over mange alvorlige hendelser som skjedde med det jødiske folk denne dagen.

Det viktigste var ødeleggelsen av både det første og de annet Tempel i Jerusalem, noe som skjedde om lag 586 f.Kr. under Babylons konge, Nebukadnesar II, og i året 70 e.Kr. ved romeren Titus.

Denne sørgedagen blir sett på som en av de mest alvorlige sørgedager i jødedommen og er nesten lik Yom Kippur. Ifølge jødisk tradisjon er dette en dag da jødene kan bli utsatt for alvorlige hendelser.

På denne dagen faster man i ca. 25 timer. Man bruker dagen til bønn og arbeid er ikke tillatt. Man har ikke på seg noe som er laget av lær eller fine klær. Man leser fra Mika og Klagesangene, etterfulgt av kinnot, en rekke liturgiske klagerop. I sefardiske samfunn, er det også vanlig å lese Jobs bok.

Sørgedagen er nevnt i Sakarja 7:3:
«og spørre prestene som gjorde tjeneste i huset for Herren, Allhærs Gud, og profetene: «Er det så at jeg skal gråte og faste i den femte måneden, som jeg har gjort i mange år?»

Fem store ulykker som skjedde den 9. Av
Ifølge jødisk tradisjon (finnes også i Misjná Taanit 04:06), var det fem konkrete hendelser som skjedde på samme dato:

1. De 12 spionenes synd: Kun 2 av dem (Josva og Kaleb) kom tilbake med positiv rapport fra det oppdraget de fikk av Moses om å undersøke situasjonen i Kanaan, mens de andre kritiserte landet, noe som skapte opprør og redsel hos jødene som valgte å tro på spionene fremfor å tro på det G-d har lovet dem.

Maimonides skriver om dette i sin bok, Mishneh Torah, Hilchot tanit, kap. 5:3:

«. i Tisha B'Av - oppstod det fem hendelser: Israel ble dømt til å ikke komme inn i Landet Israel (Spionenes synd), Og Tempelet ble ødelagt første og andre gang, og en hel by, Beitar, ble fanget med titusener av Israels folk, (Beitar i Bar Kochbas opprør). De hadde en stor leder (Bar Kohba) som de innbilte seg var Messias, han og alle falt i fiendenes hender og ble drept. På denne dagen ble også Tempelet ødelagt. I denne katastrofen pløyde den onde kongen av Edom, Tornosarupucs Tempeletsplass og området rundt (Jeremia 26:18, Mika 3:12) Det første Tempel som var bygget av kong Salomo og Kongeriket Judea ble ødelagt av babylonerne, ledet av Nebukadnesar i 586 f.Kr. og Judeerne ble sendt i babylonsk eksil.»

2. Det første Tempel i Jerusalem ble ødelagt i år 586 f.Kr. under Babylons konge, Nebukadnesar II.

3. Det andre Tempel ble ødelagt av romerne i år 70 e.Kr. ved Titus. Jødene ble fordrevet fra landet og mange ble solgt som slaver. Ifølge Talmud (Ta'anit, sørg), startet også denne hendelsen den 9. AV og Templet fortsatte å brenne i hele den 10. Av.

4. Romerne knuste Bar Kokhbas opprør. De rev ned byen Beitar og drepte over 100.000 jøder i året 132 e.Kr.

5. Etter den romerske beleiringen av Jerusalem, ved den romerske kommandanten Turnus Rufus, ble tempelruinen og området rundt fullstendig ødelagt i 133 e.Kr.

Andre ulykker forbundet med Tisha Be'Av:
Mange andre alvorlige hendelser skjedde med det jødiske folk den 9. Av. Blant annet kan man nevne:

1. Jødene ble fordrevet fra England i 1290.

2. Jødene ble utvist fra Spania i 1492.

3. På Tisha Be'Av 1914 (01.08.1914) brøt første verdenskrig ut med ødeleggelse over hele Europa, noe som var en forløper for andre verdenskrig og Holocaust.

4. På slutten av Tisha Be'Av 1942 begynte massedeportasjonen av jøder fra Warszawa-gettoen til Treblinka.

5. I 1994 ble Det jødiske samfunnets senter i Buenos Aires bombet med 86 drepte og 300 sårede.

6. Den 14.8.2005 var dagen Ariel Sharon valgte å deportere jødene fra Gaza og Nord Samaria.(www.antisemittisme.no/articles_print/a711.htm)

La oss be for jødene og Israel.

Support Israels nyheter

Mon, 19 Jul 2010 00:00:00 -0700

Hamas og Fatah planlegger å drepe Fayyad
Fatah- og Hamas-ledere planlegger å drepe Det palestinske selvstyres (PA) premierminister, Salam Fayyad, fordi han ifølge en ledende etterretningsagent i PA, sitért av den arabiske aktivist og forfatter Fadi Elsalameen, holder på å bli mer populær enn formannen for PA, Mahmoud Abbas.

"Hamas og Fatah er enige om kun én ting: Å bli kvitt Fayyad på den ene eller den annen måte, ifølge agenten, som er identifisert som kun J, fortalte Elsalameen, som styrer webstedet PalestineNote.com. De vil om nødvendig drepe ham; og dette er det eneste stridspunkt, de samarbeider om. Fatah ønsker finansministeriet, men Fayyad nekter, og truer med å trekke seg, hver gang de bringer det på bane. Ingen er lojale overfor ham."

Elsalameen, som også er en av lederne i det amerikansk-finansierte Seeds for Peace-programmet (Frø for fred-programmet), skrev at den ledende etterretningsagenten klaget til ham også over, at alt jeg gjør er å jage Hamas-folk for Fatah, og nå under de merkverdigste omstendigheter, som Fatah og Hamas planlegger sammen.

Agenten avslørte også, at Fayyad oppfører seg som om han ikke er kjent med mordplanen. Fayyad tror han har kommandoen over troskap mot sikkerhetsapparatet, men det har han ikke, sa han.

Elsalameen skrev: Dette er et farlig signal. Den omstendighet, at Fatah og Hamas kan være uenige om ethvert nasjonalt punkt på dagsordenen, men være enige om elimineringen av Fayyad, er uhyggelig og betegnende. Hvis Palestina skal etableres som en legitim stat, må skitne, hemmelige forhandlinger om å fortrenge et ufleksibelt politisk element, opphøre."
www.israelnationalnews.com

Jerusalems eldste brev avdekket
Arkeologer, som arbeider i Jerusalem, har avdekket det eldste skrevne dokument, som noensinne er funnet i byen et fragment av et brev, man mener å kunne tilbakeføre til det 14. århundre før vår tidsregning. Brevet var inngravert i leire med den akkadiske tekst, som på den tid ble brukt som et "mellomspråk" mellom kongeriker og andre.
Forskerne sa at fragmentet viser at Jerusalem var en viktig by i slutten av bronsealderen allerede før den blev hovedstad i den jødiske stat, og den by der Det hellige tempel blev bygget.

Fragmentet ble funnet i en utgravning mellom den gamle bys sydlige mur og Davids by. Det tidligere eldste håndskrift som er funnet i Jerusalem ble oppdaget i nærheten i vannløpet Shiloach i Davids by og kan dateres tilbake til det åttende århundre før vår tidsregning.

Fragmentet er lite det måler 2 ganger 2,8 cm. Noen av ordene eller symbolene ses tydelig blant dem ord som betyr du var, å gjøre, dem, og senere. Kvaliteten av skriften viser, at brevet er utarbeidet av en sakkyndig skribent, hvilket ytterligere er et tegn på at Jerusalem var en viktig by på den tid, sa professor Wayne Horowitz fra Det hebraiske universitet.

Han oversatte skrifttegnene sammen med en tidligere ph.d.-studerende, dr. Takayoshi Oshima.
Horowitz, en ekspert i assyriologi, mener, at fragmentet var en del av et brev fra kongen av Jerusalem til samtidens farao i Egypt.

Arkeolog dr. Eilat Mazar sa, at fragmentet var et at de mest betydningsfulle funn som er gjort i Jerusalem-utgravningen, fordi det vitner om byens viktighet og sentrale plassering selv i så tidlig en tid. Hun uttrykte håp om at andre lignende artefakter vil bli funnet i det samme området.
www.israelsnationalnews.com

Hamas fikk panikk, da Israel lempet på blokade
Israels beslutning om å lempe på sin blokade mot Gaza har hatt en merkelig virkning på regionen: Den har tilsynelatende gjort Gazas detaljhandlere panikkslagne og fått dem til å presse sine ledere.
Som et resultat kjemper terroristorganisasjonen Hamas for gjennomføring av passeringsavtaler, foreslått av Det palestinske selvstyre og Israel. Dette til tross for år med bitre klager fra Hamas, selv om de var udokumenterte, om at Israels blokade var skyld i en humanitær krise i regionen.

Ifølge den Gaza-baserte avisen Al Ayyam hevder detaljhandlere av klær, at det i stedet for mangel på varer nå er overflod av utvalg på deres marked.

Problemet er, at ettersom Hamas ikke har utbetalt lønn, er det kun få kunder, som er i stand til å kjøpe varene.
Mineralvannsprodusenter og de i møbelindustrien klager også, da de ikke ønsker å konkurrere med de lavere prisene på israelske varer.

Begge har de facto oppfordret Hamas-regjeringen til å forhindre innførsel av israelske varer under henvisning til egen evne til selv å imøtekomme det lokale markeds behov og av frykt for, at de kanskje blir nødt til å stenge sine fabrikker, hvis de ikke kan konkurrere.

På grunn av de varer, som fortsatt blir importert gjennom Gazas smuglertunneler, så vel som dem som kommer inn til regionen med lastebil, er det nå et overskudd av varer på det lille marked.

Talsmannen for Hamas, Sami Abu Zuhri, hevdet, at avtalen er en del av den sammensvergelsen av israelere, arabere og europeere, som vil gjeninnføre det Fatah-ledete palestinske selvstyre i Gaza.

Bistanden til Gaza stiger med 60 prosent

Mens Hamas gjentar sine påstander om at Israel har sultet befolkningen ved å begrense strømmen av bistand gjennom grenseovergangene på land, har nye politiske endringer resultert i hva Gazas detaljhandlere kaller en overflod av varer i regionen.

Dataerfaringer fra Koordinatoren for regjeringens aktiviteter i territoriene (CoGAT) for juni, viser en 60 prosent stigning i bistand fra Israel til Gaza via Kerem Shalom-overgangen.

En ny felles spesialstyrke, bestående av medarbeidere fra Det palestinske selvstyre og IDFs CoGAT, ble opprettet for å kontrollere de politiske endringer og arbeidet med å fremme koordinerte prosjekter, som skal overvåkes av det internasjonale samfunn. Spesialstyrken arbeider, ifølge en erklæring fra IDF-talsmannens kontor, også fortsatt med å finne måter, så man kan øke kapasiteten av varer, som daglig blir overført via grenseovergangene.

Mer enn 3.000 lastebiler kjørte inn til Gaza via Kerem Shalom- og Karni-grenseovergangene sist måned. Dessuten fortsatte den jødiske stat med å forsyne regionen med gass til oppvarming (4 millioner liter), gass til matlaving (4.000 tonn) og dieselolje (cirka 600.000 liter).

Omkring 2.500 innbyggere i Det palestinske selvstyre i Gaza kom i juni måned også inn i Israel via Erez-overgangen, som er spesielt beregnet for transport av mennesker. Antallet er en 25 prosent øking i forhold til tidligere tall.

I alt er antallet lastebiler, som kjører inn til Gaza gjennom de israelske grenseovergangene, ifølge CoGAT, steget med 12 prosent.
www.israelnationalnews.com

Tenketank sier at Israel vil angripe iranske universiteter
En britisk tenketank, Oxford Research Group (ORG), har kommet med en rapport som sier at Israel er klar til at angripe Irans nukleære anlegg og advarer mot å gjøre det. Gruppen er delvis finansiert av Ford Foundation, og dets analytikere har tidligere slått til lyd for forhandling med Iran og skrevet artikler som portretterte Hamas i et positivt lys.

Potensialet for et israelsk militærangrep på Iran på grunn av dets atomprogram har vokst voldsomt, men konsekvensene ville være ødeleggende og føre til en lang krig, advarer ORGs Paul Rogers i sin rapport Militær aksjon mot Iran: Virkning og følger. Rapporten analyserer den seneste utviklingen og hevder, at Israel nå fullt ut er i stand til å angripe Iran, idet Israel har utviklet nye systemer, som inkluderer langtrekkende kampfly og bevæpnede droner.

Ikke kun militære mål

Rapporten forutsier, at et angrep fra den jødiske stat ikke ville være fokusert kun på ødeleggelse av militære eiendommer nukleære og missilmål men også ville ramme fabrikker og forskningssentre og til og med universitetslaboratorier med henblikk på å gjøre så meget skade som mulig på den iranske ekspertise som understøtter atomprogrammet.

Videre ville den israelske kampanje ikke være begrenset til fjerntliggende baser, men innebære direkte bombing av mål i Teheran, formoder ORG. Den ville sannsynligvis omfatte forsøk på å drepe de teknokrater som forvalter Irans atom- og missilprogrammer.

Rogers sier at det ville være atskillige sivile tap ikke bare blant de ansatte ved Irans atom- og missilprogrammer, men også blant deres familier, fordi beboelseskvarterer ville bli truffet i tillegg til ansatte i fabrikker, forskningsinstitutter og på universiteter.

Irans atom- og missilprogrammer ville bli svært beskadiget, heter det i rapporten; men den iranske politiske enhet vil tilta og gjøre president Mahmoud Ahmadinejads grep om makten mere stabil.

Missiler mot Israel

Som gjengjeld kunne Iran trekke seg fra ikke-spredningstraktaten (NPT) og straks treffe foranstaltninger til å utvikle atomvåpen ved å bruke dypt begravde fasiliteter, som, ifølge rapporter, er under oppførelse.

Det ville bli missilangrep mot Israel; aksjoner vil forårsake en kraftig stigning i oljeprisene ved å stenge Hormuz-stredet; paramilitære og/eller missilangrep mot vestlig produksjon av olje fra Golfen, forarbeidings- og transportmuligheter og sterk støtte til militser i Irak og Afghanistan, som er imot USA og dets allierte.

Rapporten advarer om at et israelsk angrep på iranske atomanlegg helt sikkert ville bli begynnelsen på en langsiktig prosess av regelmessige israelske flyangrep, som ytterligere kan forhindre utviklingen av atomvåpen og mellomdistanseraketter. Iranske reaksjoner ville også være langsiktige og varsle en langvarig krig med globale så vel som regionale konsekvenser.

Israelske Knesset tar kampen opp mot palestinsk boikott

Israels Knesset vedtok onsdag den første behandling av et nytt lovforslag, som vil forhindre overførsel av midler til Det palestinske selvstyre, hvis sistnevnte fastholder sin nåværende boikott av jødisk produserte varer og tjenesteytelser.
Den palestinske boikott som har gjort det ulovlig for gjennomsnittspalestinere å handle i israelske kjøpmannsforretninger i f.eks. Judea og Samaria, har allerede medført en stigning i økonomiske problemer for palestinerne.

Men israelske lovgivere sa, at det skader også jødiske virksomheter i disse områdene. For å overbevise Det palestinske selvstyre om at det skal endre sin politikk, ble det vedtatt i Knesset at Israel bør stanse overførsel av skatteinntekter og andre midler til den palestinske regjering.

Overførselen av slike midler er en del av Israels engasjement i henhold til sine inngåtte fredsavtaler med palestinerne. Men det er også regelmessige, uforstyrrede økonomiske forbindelser mellom Israel og palestinerne. Israelerne hevder at de ikke er bundet til å overholde sine forpliktelser, hvis palestinerne krenker sine.

Det nye lovforslaget ville også gi kompensasjon til virksomheter som er rammet av den palestinske eller andre boikotter, noe som regelmessig påføres Israel av utenlandske elementer.
www.israeltoday.co.il

Når det er retorikken som styrer i hønsegården

Tue, 06 Jul 2010 00:00:00 -0700

Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen

For å unngå Europas tærende skjebne må Israel forlate sin nåværende kurs.
Der er noe patetisk over det som går for å være europeisk utenrikspolitikk nå for tiden. Det dreier seg helt enkelt om at EU-medlemmenes felles utenrikspolitiske standpunkter stadig oftere ikke har noe som helst å gjøre med noen av deres nasjonale interesser.

Ta for eksempel EUs første reaksjon på drapet på mesterterroristen til Hamas, Mahmoud al-Mabhouh, i Dubai 19. januar. En senior-terrorist som var engasjert i illegale innkjøp av ulovlige våpen fra Iran til det Hamas-kontrollerte Gaza, ble drept på sitt hotellrom. De samme myndighetene i Dubai som ikke hadde noen problemer med å være vertskap for en internasjonalt ettersøkt terrorist, arbeidet seg opp i hysteri med å fordømme drapet. Og selvfølgelig, til tross for det faktum at en rekke lands myndigheter (Egypt og Jordan kan nevnes), og rivaliserende terrorist-organisasjoner (Fatah eller hvemsomhelst?), hadde rikelig grunn til å ønske å se Mabhouh død, la Dubais politisjef, generalløytnant Dahi Khalfan Tamim, skylden på Israel.

Han la ikke bare skylden på Israel. For å underbygge sine påstander offentliggjorde Tamim noe han påsto var videoopptak av påståtte Mossad-agenter som kom til Dubai med europeiske og australske pass.
I det de stolte på Tamims anklager, gikk EU-lederne opp i høy fistel. De overså hva slags operasjon det dreiet seg om, og idet de overså den grunnleggende mangel på troverdighet hos kilden til informasjonen, og Europas interesse av å bekjempe jihad-terrorisme i Midtøsten og ellers i Verden, kaklet Europas moraldommere indignert og truet med å avbryte etterretningssamarbeidet med Israel.

I Storbritannia, for eksempel, fortalte utenriksdepartementet til avisen Daily Telegraph:
«Dersom israelerne var ansvarlige for attentatet i Dubai, setter de det viktige etterretnings-arrangementet som for tiden eksisterer mellom Storbritannia og Israel, i alvorlig fare.»

Det skal angivelig ha vært nødvendig med inngripen fra høyeste nivå i Europas etterretningsorganisasjoner for å få disse hysteriske politikere og diplomater til å holde opp med å anklage og true Israel. Etter å ha blitt dempet ned, sist mandag, avsto de tuktede utenriksministrene i EU fra å nevne Israel ved navn i sin felles fordømmelse av de påståtte agentenes påståtte bruk av europeiske pass, da de angivelig drepte terroristen Mabhouh.

De var heldige som lukket munnen. For på tirsdag hevdet Tamim at etter attentatet reiste minst to av de påståtte medlemmene av den påståtte attentatgruppen fra Dubai til Iran. Det er vanskelig å forestille seg at Mossad-agenter til enhver tid føler seg sikrere i Iran enn i Dubai, og det er vanskelig å se hvorfor de ville flykte til Iran etter evt. å ha drept en Iran-støttet terrorist.

Hva den opprinnelige europeiske reaksjonen på Tamims anklager viser, er at det å legge skylden på Israel er blitt det utenrikspolitiske utgangspunktet i Europa. Det synes aldri å ha falt europeerne inn at Israel kanskje ikke var ansvarlig for attentatet. Og det falt dem sikkert aldri inn at det å kutte av etterretningssamarbeidet med Israel ville skade dem selv mer enn Israel. De tenkte ikke over dette, selvfølgelig, fordi Europa ikke har noen idé om hva dets interesser er. Alt det vet, er hvordan det skal høres autoritativt ut.

Dette har ikke alltid vært tilfelle. Det var tross alt Europa som brakte logisk statsmannskunst til Verden. En gang forsto Europas ledere at en nasjons utenrikspolitikk skulle baseres på dens nasjonale interesser. For å fremme sin nasjons interesser, adopterte regjeringene spesielle fremgangsmåter. For å sikre suksess i disse fremgangsmåtene, utviklet de retoriske argumenter for å forklare og forsvare disse.

Nyere tids europeisk statsmannskunst snur denne tradisjonelle utenrikspolitikken på hodet. I dag regjerer retorikken. Hvis noe skal gjennomføres i handling, blir det gjennomført i retorikkens tjeneste. Når det gjelder nasjonale interesser, tok Lisboa-traktaten seg av dette da den effektivt sperret EUs medlemsstater fra å adoptere uavhengig utenrikspolitikk.

Med nasjonale interesser som er underordnet innfallene til Brüssels byråkrater, gjør Europa lite verdifullt på den internasjonale arena. Når det gjelder dets retorikk, idet EU haster med å true Israel for angivelig å ha drept en terrorist, er det feigt, ineffektivt og motarbeider seg selv.

Hvis Mossad virkelig drepte Mabhouh, var denne operasjonen et eksempel der Israel utmerker seg fra sine europeiske baktalere, ved å handle fremfor å pusse fjærene.

Uheldigvis er slike eksempler i økende grad unntak fremfor regelen. I løpet av de siste 16 årene eller der omkring, dalte Israel i stor grad inn i den europeiske statsmannskunstens avgrunn. Istedenfor å bruke retorikk til å forklare den anvendte politikken for å fremme nasjonale interesser, har de israelske regjeringene suksessivt adoptert fremgangsmåter som er koblet til å styrke en retorikk som i seg selv står i opposisjon til Israels nasjonale interesser.
Ta Israels posisjon i forhold til Iran og palestinerne, for eksempel. I forhold til iranerne, er Israels nasjonale interesse å hindre Iran i å anskaffe kjernekraftanlegg. I dag er den eneste måten å sikre disse interessene å bruke makt for å ødelegge Irans kjernekraftanlegg.

Gitt Irans lederes absolutte engasjement med å utvikle atomvåpen, vil ingen handelsrestriksjoner uavhengig av hvor lammende de angivelig skal være overbevise dem om å innskrenke sin streben etter å bygge og ta i bruk sitt atomlager. Utover dette, men langt mindre viktig, russerne og kineserne vil nekte å implementere lammende handelsrestriksjoner mot Iran.
I lys av disse fakta, er det bedrøvelig at Israels ledere har gjort byggingen av en internasjonal koalisjon for støtte av lammende handelsrestriksjoner mot Iran til sitt hovedmål. Dette er ikke bare et retorisk slag i luften. I løpet av de siste uker og måneder, har Israels toppledere hengitt seg til lobbyvirksomhet overfor utenlandske regjeringer for å få deres støtte i handelsrestriksjoner mot Iran.

Sist uke dro statsminister Binyamin Netanyahu til Moskva for å få støtte for restriksjoner fra den russiske regjering. Denne uken reiste forsvarsminister Ehud Barak til FN, og utenriksminister Moshe Yaalon dro av gårde til Beijing, bare for å drive lobbyvirksomhet overfor seniorledere for å få støtte til handelsrestriksjoner.
Det er bare det at denne adferden ikke bidrar med noe i forhold til Israels evne til å ødelegge Irans kjernekraftanlegg. I tillegg skader den også Israels evne til å ødelegge det, fordi det avleder våre lederes fokus fra der det burde være: Dvs. å forberede IDF (Det israelske forsvaret) på å gå til angrep og forberede landet til å motstå de ettervirkningene et slikt angrep ville få. Dessuten ved å kalle på handelsrestriksjoner bidrar Israel til villfarelsen om at restriksjoner er nok til å hindre Iran i å nå mållinjen i atomkappløpet.

Når det gjelder det palestinske utfallet, er det temmelig klart at Israel, som et minimum, vil sikre sin kontroll over områdene Judea og Samaria. Dette kreves for å beskytte den jødiske arv og den nasjonale sikkerheten. Men det er vanskelig å komme på noe som regjeringen har gjort i sitt regjeringsår for å fremme Israels hovedinteresser.
Det blir argumentert med at Israels interesser i å opprettholde gode relasjoner til USA er et trumfspill for å styrke kontrollen over områdene i Judea og Samaria, som Israel anser som vitale. Problemet med dette argumentet er at det tar for gitt at Israel kan bestemme status i sine relasjoner med den amerikanske administrasjonen. Når det gjelder Obama-administrasjonen, er det tydelig at dette ikke er tilfellet.

President Barack Obama og hans seniorrådgivere har gjentatte ganger demonstrert at de er interessert i å svekke ikke styrke USAs allianse med Israel. Denne uken fordømte USA-administrasjonen Israel for å forsvare Patriarkenes grotte i Hebron og Rakels grav i Betlehem som områder av nasjonal arv. Det faktum at de er områder av nasjonal arv, er så klart at selv president Shimon Peres forsvarte dette.

Dessuten tok admiral Michael Mullen, formann i Den militære sjefsnemd i USA, denne uken opp igjen for millionte gang at han motsetter seg militære angrep mot Irans atominstallasjoner. Det vil si, for millionte gang sa USAs militære toppsjef at han foretrekker et Iran med kjernevåpen fremfor et israelsk angrep på iranske atominstallasjoner.
I interessene om å styrke Israels bånd med en fiendtlig administrasjon, har Netanyahu-regjeringen adoptert retorikk fra den palestinske saken som er skadelig for Israels nasjonale interesser. Regjeringen har erklært sin støtte for en palestinsk stat, til tross for det faktum at en slik stat vil definere seg gjennom sin hengivenhet til Israels destruksjon.

Regjeringen har gjort fredløst jødisk bygging i Judea og Samaria til tross for det faktum at dette bare legitimerer det palestinske fanatiske kravet om at jøder skal være utelukket fra å bo i Judea og Samaria. Videre har regjeringen vært talsmann på vegne av palestinske ledere, som Mahmoud Abbas og Salam Fayyad, som nekter å akseptere Israels rett til å eksistere.

Riktignok, dersom Israel hadde nektet den nåværende europeiske modellen og brukt en annen fremgangsmåte, som fremmet de nasjonale interessene, ville en av de første handlingene være å påpeke at den ikke-valgte palestinske statsminister Fayyad ikke er en fredens mann.

Denne uken truet Fayyad med å svare med en religiøs krig mot Israels klassifisering av Patriarkenes grotte og Rakels grav som områder av nasjonal arv. Sist fredag slo han seg sammen med opprørerne i Bilin for å angripe Israels sikkerhetsgjerde. Fayyad har tatt lederrollen i kampanjen for å implementere en internasjonal boikott av israelske produkter. I løpet av de siste par årene har han søkt å ta kontroll over PAs sikkerhetsstyrker ikke for å bekjempe terror men for å hindre Israel i å bekjempe terror. Til slutt, siden Hamas seier i PAs lovgivende valg i 2006, har han overvåket overføringen av hundreder av millioner dollar til Hamas.

Kort sagt, Fayyad, en tidligere Verdensbank-ansatt, er ikke en moderat som hans støttespillere i USA og Europa påstår. Han er en skattemessig ekte terrorfinansmann og terrorsponsor som aktivt fører krig mot Israel.
Nyere rapporter indikerer at IDFs sjef for generalstaben, generalløytnant Gabi Ashkenazi som underlig nok mottok en fin medalje fra Mullen for to år siden er hovedopponenten mot et israelsk militærangrep rettet mot Irans atominstallasjoner. Hvis dette er sant, må Ashkenazi enten bli tvunget til å endre sitt standpunkt, eller miste jobben. Den iranske trusselen er for stor til å plasseres i hendene på en leder, som USA, ifølge rapporter, ser på som sin venn innenfor Israels beslutningstakende sirkler.

Når det gjelder palestinerne, vil ikke situasjonen bli rettet på kun ved å sparke noen få udugelige kontorrotter. I 16 år har etterfølgende israelske regjeringer ignorert Israels vitale interesser i å vedlikeholde sin kontroll over Judea og Samaria. Dette har de gjort med ønsket om å forsterke landets bånd med Europa, og i mindre grad med USA. Faktisk har de foretrukket Euro-vennlig, og Israel-uvennlig, retorikk for den nøkterne beskjeftigelsen med Israels nasjonale interesse.

Men som Europas øyeblikkelige svar til Dubaioperasjonen gjør klart, har Europa selv forlatt den nøkterne beskjeftigelse med sine egne interesser, til fordel for en retorikk som er feig, udugelig og dømt til å mislykkes. Selvsagt burde Europa foretrekke Israel fremfor en Hamas-terrorist. Men i den nåværende tilstand av strategisk idioti, kan ingen europeisk leder erkjenne denne basisrealiteten. Som konsekvens, kan Europa godt være dødsdømt.
For å unngå Europas skjebne som stadig trenger seg på, må Israel forlate sin nåværende kurs. Hensikten med retorikken er å støtte politikken som er adoptert i etterstrebelsen for en nasjons interesser, og Israel har interesser med behov for raske framsteg.

Kilde:
[1] 26. februar 2010, www.jpost.com/Opinion/Columnists/Article.aspx?id=169740
Caroline Glick vokste opp i Chicago som hun kaller for «den ultra-liberale, anti-amerikanske og anti-Israelske festningen i Hyde Park.» Hun gjorde aliyah til Israel i 1991, to uker etter å ha mottatt sin BA i statsvitenskap fra Columbia Universitet. Hun var offiser i IDF i fem og et halvt år.
Fra 1994-1996, som en IDF kaptein, jobbet hun som koordinator for forhandlinger med PLO. Etter å ha forlatt IDF på slutten av 1996, jobbet hun som assisterende direktør i Israels arkeologisk avdeling. I 1997-1998 jobbet hun som rådgiver for statsminister Binyamin Netanyahu.
Fra 1998-2000 studerte hun i USA og mottok en Master i offentlig rett fra Harvard University. 2000 returnerte hun til Israel og begynte å skrive for avisen Makor Rishon, (hebraisk) helt frem til mars 2002. Da fikk hun stillingen som viseadministrerende redaktør i The Jerusalem Post der hun siden har hatt to ukentlige spalter. Disse spaltene blir regelmessig kopiert til flere websider.
Hennes artikler er også publisert blant annet i The Wall Street Journal, National Review, The Journal of International Affairs Secrutiy, The Boston Globe, The Washington Times, The Jewish Press, Frontpage Magazine og Moment Magazine og en rekke elektroniske tidsskrifter med fokus på strategiske og politiske spørsmål som gjelder Israel og USA.
I 2008 ga hun ut sin første bok, Shackled Warrior: Israel and the Global Jihad, utgitt av Gefen Publishers.

Anke fra drapsdømt terrorist avvist

Fri, 02 Jul 2010 00:00:00 -0700

En ankedomstol i IDF har avvist en anke fra Riyadh Arafat, en Hamas- terrorist som sitter fengslet for å ha planlagt et terror-angrep der to soldater ble drept, og flere personer såret. Arafat anket både dommen og straffen, som var to livstidsdommer pluss 30 år.

Arafat ble dømt for å ha planlagt og igangsatt et angrep i 2005 hvor soldatene Yosef Atiah og Ariel Boda ble myrdet, og fire andre personer ble såret. Han kom med ideen til angrepet, han rekrutterte andre terrorister til å gjennomføre skytingen, og han valgte sted for ugjerningen.

(Bildet: en av de to drepte soldatene: Yosef Atiah)

Terroristene kledte seg i IDF-uniformer, og signaliserte til en bil at den skulle stoppe. Deretter åpnet de ild. Etter å ha drept Atiah og Boda dro de for å skyte på en bil nummer to.

Arafat ble også dømt for å ha deltatt i en skyteepisode nær Ariel der en person ble hardt såret.

I sin avgjørelse om å avvise Arafats anke, bemerket retten at terrorangrepene han begikk involverte skyting fra kort hold, på en måte som fratok ofrene all mulighet til å svare eller flykte. Adferden hans viser tydelig at han gjorde alt han kunne for å drepe så mange israelere som mulig.

En av skytterne som deltok i ugjerningen var Hamas-terroristen Suhil Koka, som fikk to livstidsdommer i mars i år. Koka uttrykte ingen som helst anger over sine handlinger, og uttalte i retten: "Jeg anerkjenner ikke denne rett, og jeg anerkjenner ikke staten Israel, og om jeg angrer noe, er det at jeg ikke drepte flere enn to soldater."

Det positive ved dette er jo at han slett ikke trenger å anerkjenne noe mer i livet, hans liv er slutt, og godt er det. Verken Israel eller Norge trenger terrorister i samfunnet.

Koka mente imidlertid at han ikke nødvendigvis vil trenge å sone hele straffen. "Hamas og Al Kassam-brigadene glemmer ikke sine sønner i fengsel. Gilad Shalit er bare begynnelsen." Han refererte til at Hamas krever at Israel løslater over 1000 fengslede terrorister i bytte for den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit.

( IsraelNationalNews.com)

Dersom Israel går under, går vi alle under

Sun, 27 Jun 2010 00:00:00 -0700

Raseriet over Gaza er en distraksjon. Vi må ikke glemme at Israel er Vestens beste allierte i en turbulent region.

Av José María Aznar
Til norsk for SMA ved Per Antonsen

I altfor lang tid har det nå vært umoderne i Europa å tale Israels sak. I kjølvannet av den nylige hendelsen om bord i et skip fullt av anti-israelske aktivister i Middelhavet, er det vanskelig å tenke seg en mer upopulær sak å gå i bresjen for.

I en ideell verden ville de israelske kommandosoldaters bording av Mavi Marmara ikke ha endt med ni døde og et snes sårede. I en ideell verden ville soldatene ha blitt ønsket velkommen om bord på skipet på en fredelig måte. I en ideell verden ville ingen stat ha sponset og organisert en konvoi hvis eneste formål var å skape en umulig situasjon for Israel, ved enten å tvinge landet til å velge mellom å gi avkall på sin sikkerhetspolitikk og marineblokaden, eller å risikere verdens vrede.

I vårt forhold til Israel må vi kvitte oss med raseriets røde tåke som så ofte tilslører vår dømmekraft. En rimelig og balansert tilnærming burde ta hensyn til følgende realiteter: For det første ble Israel skapt etter et vedtak i FN. Landets legitimitet burde det derfor ikke stilles spørsmål ved. Israel er en nasjon med dypt rotfestede demokratiske institusjoner. Det er et dynamisk og åpent samfunn som gjentagne ganger har gjort det strålende innenfor kultur, vitenskap og teknologi.

For det annet er Israel i henhold til sine røtter, sin historie og sine verdier en fullstendig vestlig nasjon. Det er virkelig en normal vestlig nasjon, men en som er omgitt av unormale omstendigheter.

Som et unntak i Vesten, er Israel det eneste demokratiet hvis eksistens har vært omdiskutert siden opprettelsen. I første omgang ble landet angrepet av sine naboer som brukte konvensjonelle krigsvåpen. Dernest sto landet overfor terrorisme som kulminerte i bølge etter bølge av selvmordsangrep. I dag står landet overfor en delegitimeringskampanje drevet frem av radikale islamister og deres sympatisører, og det står overfor en delegitimeringskampanje med anvendelse av folkerett og diplomati.

Sekstito år etter opprettelsen kjemper Israel fremdeles for sin bare eksistens. Straffet med prosjektiler som regner ned i nord og sør, truet med ødeleggelse av et Iran som tar sikte på å skaffe seg atomvåpen og utsatt for press av både venn og fiende, synes Israel aldri å ha et øyeblikks fred.

Gjennom mange år har Vestens oppmerksomhet forståelig nok vært rettet mot fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne. Men hvis Israel i dag står i fare og hele regionen sklir mot en bekymringsfullt problematisk fremtid, så skyldes ikke det mangel på forståelse blant partene om hvordan konflikten kan løses. Vilkårene for enhver fredsavtale er klare, uansett hvor vanskelig det kan se ut for de to partene å gjøre det endelige spranget mot en løsning.

De virkelige truslene mot regional stabilitet finner man imidlertid i fremveksten av radikal islamisme som ser Israels ødeleggelse som oppfyllelsen av sin religiøse skjebne og, som i tilfellet Iran, som et uttrykk for sine ambisjoner om regionalt hegemoni. Begge deler er trusler som ikke bare rettes mot Israel, men også mot resten av Vesten og verden for øvrig.

Problemets kjerne ligger i den tvetydige og ofte feilaktige måten altfor mange vestlige land nå reagerer på i denne situasjonen. Det er lett å klandre Israel for alle feilene i Midtøsten. Noen handler og taler endog som om det kunne oppnås en ny forståelse med den muslimske verden hvis vi bare var rede til å ofre den jødiske staten på alteret. Det ville være en dumhet.

Israel er vår første forsvarslinje i en turbulent region som står i konstant fare for å gli ut i kaos; en region som er livsviktig for vår energisikkerhet på grunn av vår store avhengighet av olje fra Midtøsten; en region som utgjør frontlinjen i kampen mot ekstremisme. Hvis Israel går under, går vi alle under. Å forsvare Israels rett til å leve i fred, med sikre grenser, fordrer en grad av moralsk og strategisk klarhet som altfor ofte synes å ha forsvunnet i Europa. USA viser bekymringsfulle tegn på å bevege seg i samme retning.

Vesten gjennomgår en periode med forvirring når det gjelder utformingen av verdens fremtid. Denne forvirringen er i stor grad forårsaket av en slags masochistisk tvil om vår egen identitet; av det politisk korrektes tyranni; av en flerkulturalisme som tvinger oss i kne overfor andre; og av en sekularisme som, ironien over alle ironier, blinder oss endog når vi står overfor jihadister som fremmer den mest fanatiske inkarnasjon av sin religiøse tro. Å overlate Israel til sin skjebne i dette av alle øyeblikk, ville bare tjene til å illustrere hvor dypt vi har sunket og hvor ubønnhørlig vårt forfall nå synes å være.

Dette kan man ikke la skje. Motivert av behovet for å gjenoppbygge våre egne vestlige verdier idet vi gir uttrykk for dyp bekymring over bølgen av aggresjon mot Israel og idet vi er oppmerksomme på at Israels styrke er vår styrke og Israels svakhet er vår svakhet, har jeg besluttet å arbeide for et nytt initiativ til Israels venner ved hjelp av noen fremtredende mennesker, inkludert David Trimble, Andrew Roberts, John Bolton, Alejandro Toledo (tidligere president i Peru), Marcello Pera (filosof og tidligere president i det italienske senat), Fiamma Nirenstein (italiensk forfatter og politiker), finansmannen Robert Agostinelli og den katolske intellektuelle George Weigel.

Det er ikke vår hensikt å forsvare noen spesifikk politikk eller noen spesiell israelsk regjering. Initiativtakerne vil sikkert til tider være uenige i vedtak som fattes i Jerusalem. Vi er demokrater og vi tror på mangfold.

Det som binder oss sammen er imidlertid en ubøyelig støtte til Israels rett til å eksistere og forsvare seg. For vestlige land å ta parti for dem som stiller spørsmål ved Israels legitimitet, å la dem spille hasard i internasjonale fora med Israels vitale sikkerhetsspørsmål, å la dem gi etter for dem som er imot vestlige verdier, snarere enn å stille seg robust til forsvar for disse verdiene, er ikke bare en alvorlig moralsk tabbe, det er et strategisk feilgrep av høyeste orden.

Israel er en grunnleggende del av Vesten. Vesten er hva den er takket være sine jødisk-kristne røtter. Dersom det jødiske elementet i disse røttene rives opp og Israel går tapt, da er også vi fortapt. Enten vi liker det eller ikke, så er våre skjebner uløselig sammenknyttet.

José María Aznar var statsminister i Spania fra 1996 til 2004.

Kilde: The Times

Israelske fly landet i Saudi Arabia

Wed, 23 Jun 2010 00:00:00 -0700

Et halvoffisiellt iransk nyhetsbyrå hevdet onsdag at IAF, Israels flyvåpen, nylig losset militært utstyr på en base i Tabuk nær den iranske grensen, mens en stor amerikansk styrke har samlet seg i Aserbadsjan, som er på Irans nordvest-side.

Det er mindre enn en uke siden det ble meldt at store amerikanske styrker var på vei gjennom Suez-kanalen lørdag. Det ble også meldt at et israelsk skip sluttet seg til armadaen.

Pentagon toner ned nyhetene, de hevder den amerikanske manøvren var rutine. Men nyheten om at Iran produserer flere titalls pund med 17 prosent anriket uran, er uansett en påminnelse om at tiden renner ut om man ønsker å stoppe Iran fra å bli i stand til å produsere atomvåpen.

Tabuk vil sannsynligvis være den sentrale basen for et israelsk angrep på Iran. I henhold til et islamsk nettsted ble flyplassen stengt for kommersiell trafikk under lossingen, og de sivile passasjerene fikk erstatning, og ble innkvartert på firestjerners hoteller.

I Saudi Arabia er forholdet til Israel blitt det store samtaleemnet. Prince Fahd Ben Sultan er den øverste myndighet i byen, og det hevdes at han er koordinator for samarbeidet med Israel.

Selv om anrikingen av uran i Iran har nådd nærmere 20 prosent nå, er det langt igjen til at det utgjør noen virkelig fare. 20 prosent er langt fra det man trenger for å produsere en atombombe.
IsraelNationalNews.com

DEBKAfile melder at Iran setter seg selv i en krigsberedskap langs grensen mot Aserbadsjan i nordvest. Revolusjonsgarden mobiliserer mot det de kaller en amerikansk og israelsk styrkekonsentrasjon i Aserbadsjan og i Det kaspiske hav, angivelig for å ramme Irans atomfasiliteter. En talsmann for revolusjonsgarden mener de to landene fyrer opp under etniske uroligheter i området for å destabilisere regionen. Aserbadsjan er i kamp mot opprørere.

Aserbadsjan selv har ikke kommentert ryktene. Øyenvitner forteller at den iranske Revolusjonsgarden bringer store mengder militært materiell opp til grensen i nord og mot Det kaspiske hav, som tanks, anti-luftskyts og infanteri.

Tirsdag 22. juni sa dr. Uzi Arad, leder for Israels nasjonale sikkerhetsråd og statsminister Netanyahus nærmeste medarbeider at "den siste runden med sanksjoner mot Iran vedtatt i FN's sikkerhetsråd er utilfredsstillende for å forhindre atomvåpenproduksjonen deres, så til slutt blir det muligens nødvendig med et militært angrep for å sette en stopper for det."

Det finnes også andre mulige grunner for Irans opprustning i området. Verken Israel eller USA har noensinne innrømmet noen fysisk militær tilstedeværelse i nabolandene som grenser til Iran, men sier de baserer seg på elektroniske overvåkningssystemer. Eller Iran kan føle seg tvunget til en reaksjon på den store amerikanske øvelsen i området, med krigsleker sammen med Frankrike og Israel, som inkluderte øving på bombing av iranske mål.
DEBKAfile

Brev fra Simon Wiesenthal-senteret til Statsministeren

Tue, 22 Jun 2010 00:00:00 -0700

Nok et brev, dette er fra Simon Wiesenthal-senteret til statsminister Jens Stoltenberg.

SIMON WIESENTHAL CENTRE - EUROPE
Tel. +33-147237637 - Fax: +33-147208401
e-mail: csweurope@gmail.com
Mr. Jens Stoltenberg
Prime Minister
Oslo,Norway

Paris, 22. Juni 2010

Herr Statsminister,

For to dager siden, den 20. juni, markerte store deler av Europa Den internasjonale flyktningedagen for å markere den innsats som blir gjort av flyktninger og innvandrere for deres vertsland, og også for å markere den urettferdighet de møter.

Organisasjonen United for Intercultural Action publiserte en spesialrapport for anledningen, med titelen "13.824 døde: blod på europeiske hender", et litani, - en bønn som omfatter 286 historier om drukning og pinefull død i fangeleirer over hele kontinentet.

Underlig nok: Norge, - landet som utdeler Nobels fredspris og som deler ut store beløp til angivelige menneskerettighetsorganisasjoner, tiet stille om grusomhetene som rammet de forsvarsløse flyktningene.

Og i morgen, 23. juni, vil Universitetet i Oslo ta stilling til en full boikott av israelske høyere utdanningsinstitusjoner.

Herr Statsminister, blant Deres akademikere, fagforeningsfolk og store deler av media, er det noen som ser ut til å lide av Obsessive Compulsive Disorder (OCD). I dette tilfelle dreier det seg om den nasjonale forsvarsmekanismen man har utviklet for å fortrenge skyldfølelsen man har fordi man bidro til deportasjon av de norske jødene, noe jeg vil kalle "Quisling-syndromet" som man har for nazist-medløperne som styrte Deres land under Holocaust. Dette har ført til at man er konstant opptatt av staten som ble opprettet av overlevende jøder.

Ved å bytte om roller, ved å demonisere den moderne jøde som forbryter, kan kanskje den norske kollektive samvittighet oppnå en slags renselse. Så mye enklere og renere enn å ta stilling til de 13.824 flyktningene på europeisk jord eller i internasjonale farvann i nærheten av norskekysten.

Dersom Universitetet i Oslo velger å bøte på sin samvittighet langt der inne ved å isolere israelske studenter, så vil det redusere sitt eget gode rykte for uavhengig utdannelse. Det vil være en kollektiv avstraffelse som bryter med europeisk antidiskrimineringsbestemmelser, basert på religiøs, etnisk eller nasjonal opprinnelse. Universitetet vil også muligens sette seg selv i posisjon for for juridiske mottiltak.

Fremfor alt vil Norge demonstrere hvordan man prioriterer i menneskerettighetsspørsmål. Og det mens 13.824 flyktninger dør på Deres dørstokk, og flere enn det ettersom tiden går. Vi ber Dem innstendig om å stå opp for ære og moral og se til at det blir gjort de nødvendige justeringer i forhold til disse ondskapsfulle krefter.

Respektfull hilsen,

Dr. Shimon Samuels
Director for International Relations

CC:
Rabbi Marvin Hier, Dean and Founder, Simon Wiesenthal Centre, Los Angeles
Rabbi Abraham Cooper, Associate Dean, Simon Wiesenthal Centre, Los Angeles

SIMON WIESENTHAL CENTRE - EUROPE
66 rue Laugier - 75017 Paris
Tel. +33-147237637 - Fax: +33-147208401
e-mail: csweurope@gmail.com

Brev til UiO fra SPME

Tue, 22 Jun 2010 00:00:00 -0700

I forkant av Universitetsstyrets behandling av Helle Linné Eriksens forslag om å boikotte israelske akedemiske institusjoner og kultur ble det sendt et brev til rektor ved UiO fra organisasjonen Scholars for Peace in the Middle East (SPME). Brevets tekst følger her. Original (pdf) - klikk på logoen til høyre.

21. juni 2010
Ole Petter Ottersen, Professor MD, PhD
Rektor, Universitetet i Oslo

Kjære rektor Otterson.

På vegne av nær 60.000 mennesker i det nettverk vårt fakultet utgjør, inkludert mer enn 55 Nobelprisvinnere fra hele verden, presidenten og ledelsen ved Scholars for Peace in the Middle East (SPME), ønsker vi å uttrykke den sterkeste støtte til rektor ved Universitetet i Oslo og hans motstand mot boikott av israelske studenter eller israelske akademiske institusjoner ved Universitetet i Oslo eller tilsluttede fakulteter, og også diskusjoner omkring dette.

Det har alltid vært SPMEs syn at akademisk boikott er en trusel for akademisk frihet, og vil minske sjansene for fred. Denne prinsipielle holdning mot boikott har til alle tider blitt holdt i hevd i USA, Canada, Storbritannia og i Norge.

Vi stoler på at dette initiativet til boikott blir stoppet, og ser frem til hva de har å formidle.

Vennligst responder til meg så snart som mulig så vi kan rapportere til verden at Deres universitet har gjort det rette ved å avvise enhver boikott-aksjon.

Takk

Professor Samuel M. Edelman, Ph.D.
Executive Director, SPME
8 Falcons Pointe Drive
Chico, CA 95928
530-570-8137 cell and office
spmeexecdir@gmail.com
sedelman@csuchico.edu
www.spme.net

Ingen boikott

Tue, 22 Jun 2010 00:00:00 -0700

Universitetsstyret i Oslo gikk imot Helle Linné Eriksens forslag om akademisk boikott av Israel. Med ni mot to stemmer ble forslaget hennes avvist. Den andre stemmen var studentrepresentant Anders Venner Rindal.

I vedtaket heiter det mellom anna at leiinga ved Universitetet i Oslo ikkje går inn for akademisk boikott av Israel. Det blir peika på at open og fri meiningsutveksling er ein grunnleggjande føresetnad i akademia. Som akademikarar er det vår plikt å bidra til studiar av konflikten mellom Israel og palestinarane og til løysinga av denne konflikten, går det fram av vedtaksteksten. Det blir understreka at for å få det til, er det heilt avgjerande å ha kontaktar med begge partar i konflikten for å finna årsaker til krig og konflikt. Det blir også vist til at synet til universitetsleiinga er at kontakt mellom akademikarar på tvers av landegrenser og konfliktlinjer kan bidra til å byggja ned grenser, skapa nærleik og forståing som er grunnleggjande føresetnader for fred. Ein akademisk boikott vil også gripa utilbørleg inn i den individuell akademiske fridomen ved UiO, går det fram av det endelege vedtaket frå Universitetsstyret.
Fra Uniform, nettavis for Universitetet i Oslo

Ønsker å boikotte akademisk samarbeid

Tue, 22 Jun 2010 00:00:00 -0700

Styret for Universitetet i Oslo behandler i dag et forslag fra styremedlem Helle Linné Eriksen om å boikotte akademisk samarbeid med israelske universiteter grunnet "at vi reagerer på politikken som føres" som hun velger å uttrykke det.

På denne måten ønsker Eriksen og hennes meningsfeller å utestenge Norge fra et samarbeid med ett av verdens mest innovative land på en rekke områder.

Universitetsledelsen er imidlertid klar på at de ikke ønsker en slik boikott, og sier at forslaget høyst sannsynlig vil bli felt.

Studentene og de enkelte vitenskapelig ansatte skal stå fritt til å ytre de utenrikspolitiske meningene de måtte ønske men universitetet skal ikke flagge en egen utenrikspolitikk. Det vil derfor ikke være aktuelt å innføre boikott mot noen enkeltstater fra universitetets side. Skal man følge tankegangen til Norsk Tjenestemannslag i denne saken, ville en boikott av Israel videre skape presedens og medføre mulig boikott av en rekke andre regimer, er rektor Ottersens konklusjon.
(Norge Idag)

Kairos Palestine 2009

Thu, 10 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Gro Faye-Hansen Wenske, Leder for Stiftelsen for Bibelen og Israel, Haifa, Israel

Stiftelsen for Bibelen og Israel arbeider for å støtte Israel på bibelsk grunn. Stiftelsen blir ledet av Gro Faye-Hansen Wenske og hennes mann Bruno Wenske. Stiftelsen søker å utbre kunnskap om Bibelen, dens land og folk og skape kontakt mellom jøder og kristne ved sionistisk informasjonstjeneste.

*****

Det såkalte Kairos-dokumentet ble utgitt i Betlehem den 1.12.2009 av palestinske teologer, og har nå blitt oversatt til norsk. Det kaller seg dokument og Et sannhetens ord med kjærlighet, men det er et smedeskrift mot Israel, fullt av løgn og falske påstander. Det er undertegnet av mange patriarker og biskoper i Jerusalem og den norske versjonen er støttet av bl.a. Den norske kirke, Norad, Kirkens Nødhjelp, Mellomkirkelig Råd og Norges Kristelige Studentforbund. Dokumentet er på 16 sider.

Dokumentet har tre hovedemner: Det omtaler noe som kalles Israels undertrykkelse av det palestinske folk, og israelsk okkupasjon − og oppfordrer til sist til økonomiske sanksjoner mot Israel fordi landet angivelig okkuperer palestinske områder, og det påstår at dagens Israel ikke har noe med Bibelens profetier å gjøre.

Som en som har studert teologi på MF, levd i Israel i nær 45 år og fulgt angrepskrigene fra de arabiske nabostater mot Israel på nært hold og ved selv å ha opplevd dem, føler jeg meg forpliktet til å komme med en kraftig protest mot dette dokument.

Det er følelsesladet, men fra begynnelse til slutt uhistorisk, løgnaktig, forvirrende, inneholder mange falske påstander og er uten bevis eller begrunnelser.

Dokumentet snakker mye om kjærlighet, men ikke om den bibelske kjærlighet som «ikke gjør nesten noe ondt» (Rom. 13,10) − for det vil ta det eneste land som jødene har fra dem, mens araberne har over 20 (sml. 2. Sam. 12: 2-3) og mer enn 600 ganger så store landområder. Og det har ingen TAKK for alt det som jødene har gjort for araberne både i Israel og på Vestbredden − noe jeg selv har vært vitne til − sett og opplevd.

De vet godt at det ikke er Israel, men muslimene selv som gjør levevilkårene vanskelige for Palestina-araberne.
Påstanden om at forholdene i Gaza er umenneskelige, er i tilfelle Hamas skyld og ikke Israels. Israel trakk seg helt ut av området i 2005. Gaza har grense til Egypt som står dem nærere. Permanent blokkade er tull. Israel forsyner Gazas befolkning med mat og humanitær hjelp kjørt inn med 600 lastebiler hver uke, gir dem brensel og vann og elektrisitet til tross for at Hamas ennå holder Gilad Shalit (israelsk soldat som ble kidnappet av Hamas for over 4 år siden) fanget som gissel og ikke engang tillater Røde Kors å besøke ham!! Vi må dessuten ikke glemme at det var befolkningen i Gaza som valgte Hamas!

Dokumentet skriver om fangene i fengsel − de fleste av disse er mordere. Men de kristne palestinere vil ha dem løslatt!
De skriver om at palestinerne er dypt rotfestet i landets historie. Dette er ren løgn som vi skal vise nedenfor.
Dessuten skriver de at de vil leve i VÅRT EGET LAND − Vi spør: Når var dette et arabisk eller palestinsk land?

1: Arabiske flyktninger i Israel begynte å identifisere seg som en del av et palestinsk folk i 1967, to tiår etter opprettelsen av staten Israel.

2: Siden den jødiske erobring i 1272 f.Kr. har jødene dominert hele landet i snart tusen år − og med en sammenhengende tilstedeværelse i landet i de siste 3.300 år, selv om de ofte ble forfulgt og desimert, bl.a. av arabiske okkupanter.

3: Det eneste arabiske herredømme siden erobringen i 635 e.Kr. varte ikke mer enn i 22 år.

4: I over 3.300 år har Jerusalem vært jødenes hovedstad. Jerusalem har aldri vært hovedstad for noen arabisk eller muslimsk enhet. Selv da jordanerne okkuperte Jerusalem (1948-1967) prøvde de aldri å gjøre byen til hovedstad, og arabiske ledere kom ikke på besøk.

5: Jerusalem er nevnt over 700 ganger i Tanach (GT), jødenes hellige skrift. Jerusalem er ikke nevnt en eneste gang i koranen.

Landet Palestina
har aldri eksistert, og har derfor aldri vært et arabisk land. Ordet finnes ikke i Bibelen, men ble skapt av den romerske keiser Hadrian i det 2. årh. e.Kr., for å spotte jødene. I vår tid har Palestina vært et påhittet navn på et mandatområde som ble styrt utenfra − av England (19201948). Opprettelsen av Israel i 1948 bygger folkerettslig på Folkeforbundet, og legitimiteten er bekreftet av landets opptak som medlem av FN. Israel er ikke opprettet på noe arabisk område, men i en tidligere provins i det tyrkiske imperiet. Det opprinnelige landområdet til Palestina-mandatet ble avkortet første gang i 1922 da England ga ¾ av området (alt på østsiden av Jordanelven) i takknemlighetsgave til en stammehøvding fra Saudi Arabia (kong" Abdullah), og ble for annen gang avkuttet i 1948 da Samaria og Judea (i dag kalt Vestbredden) og Øst-Jerusalem ble okkupert av Jordan, og ble liggende på den andre siden av våpenhvilelinjen. Denne linjen har aldri vært noen statsgrense, for den jordanske hærføreren Hussein svarte med 3 ganger NEI i Khartoum (nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse, og nei til fred med Israel).

Alle jøder som hadde bodd der til da, også alle jødene i Øst-Jerusalem, ble kastet ut eller drept av Den jordanske legion. Områdene ble da jøderene − og ble kalt: Omstridte områder. Området for Palestina-mandatet ble inntil 1948 kalt Jødeland. Heller ikke i årene mellom 1948 og 1967 ble området kalt palestinsk. Begrepet Palestina opphørte i 1948 da mandatet opphørte og ble til to stater: Israel og Jordan. Det har aldri vært noe arabisk eller palestinsk selvstendig land i dette området, heller ikke i de 19 årene mellom 1948 og 1967. Og Jerusalem har aldri vært hovedstad for noe annet folk eller land enn for det jødiske folk. Judea og Samaria ble forsøkt annektert av Hussein av Jordan i 1952. Men det var et forsøk på en annektering som ble anerkjent av bare to stater: Pakistan og England.

Palestina var JØDELAND
Allerede rett etter Den annen verdenskrig, i 1945, sto det med store bokstaver i Øst-Europa: «Go to Palestine, Jewboy». Kom deg hjem til Palestina, du jødegutt! De som hadde palestinsk pass var JØDER! Avisen Palestine Post, som var ledet og drevet av jøder, er i dag Jerusalem Post. Det som i dag er Israel Electric Company var før 1948 Palestine Electric Company, ledet og drevet av jøder! osv. Bruken av ordene Palestina og palestinsk folk om araberne er en tilsniking og et direkte tyveri, egentlig et amerikansk-arabisk reklametriks!

Alt dette er historisk faktastoff som det elegant blir hoppet bukk over i Kairos-dokumentet.

Okkupert område:
Okkupert område kaller man land som har blitt angrepet av et annet land og besatt av det angripende land. Norge ble angrepet av Tyskland i 1940. Norge var okkupert av Tyskland. Vestbredden dvs. det gamle Samaria og Judea har aldri vært et eget land. Området var jøderent i 19 år, og det var ingen okkupasjon (annet enn av Jordan). Ingen prøvde da å opprette noen arabisk palestinsk stat der. Men Hr. Hussein fra Jordan angrep Israel fra dette området i 1967. Han var altså ikke fornøyd med det landet han hadde fått av britene, men ville også ha staten Israel som jødefolket hadde opprettet i det landet hvor Folkeforbundet, innenfor folkeretten, hadde bekreftet deres historiske hjemstavnsrett og oppfordret dem til å bygge sitt nasjonalhjem. Men i løpet av en dag tapte han dette området og Øst-Jerusalem. Dermed er det helt ukorrekt og blir helt falskt å kalle disse områder for okkupert av Israel. Israel fikk disse okkuperte områdene frigjort i en forsvarskrig.
Derfor er det klart bevist at uttrykket okkupert palestinsk land er ukorrekt og ren løgn!

Palestinsk folk:
Et palestinsk folk har heller aldri eksistert. Noen arabere begynte å kalle seg palestinere først i 1964. Terroristlederen Yassir Arafat var en av palestinernes første ledere. Før dem eksisterte ikke denne betegnelsen. På deres navn kan vi se hvor de kommer fra. Som vi vet at Olsson er et svensk navn og Olsen et norsk, kan man på deres arabiske navn høre og vite hvor de kommer fra: Saudi-Arabia, Iran, Syria, Tyrkia, Irak og Egypt. Palestinere er innflyttere i dette området. I det hele tatt kom de fleste arabere i dette området inn etter 1917. Det var engelskmennene som da hadde tatt området fra Tyrkia. Britene, i likhet med tyrkerne før dem, trengte folk til å bygge veier og militærforlegninger for seg, og araberne fra bl.a. Saudi-Arabia, Syria og Egypt trengte arbeid. Det palestinske folk er alminnelige arabere. De har samme språk, kultur og religion som andre arabere. Bare en ørliten prosentdel er nominelle kristne.

Innvandringen av jøder til Palestina
I 1799 var Napoleon her, men brente alt etter seg. Landet hadde da ligget øde og tomt i 1700 år. I 1867 red forfatteren Mark Twain rundt i landet her på hest. Han skrev bl.a. at han kunne ride dagevis og ikke se et menneske. Jødenes tilbakevending i nyere tid skjøt fart fra 1880-årene. De kom fra Russland pga. forfølgelsene der, og satte i gang landbruk. De få araberne som bodde her levde av sine dyr. Det var jødene som bygde den første landbruksskolen Mikve Israel, − grunnlagt for over 100 år siden.

Dokumentet påstår at det palestinske folk blir undertrykket og urettferdig behandlet. Også dette er ren løgn. Dette tør jeg påstå etter å ha bodd i Israel og ved selvsyn sett forholdene både i Israel og i Samaria og Judea i løpet av rundt 45 år og fulgt situasjonen her fra begynnelsen av 1950-årene. Dette gjelder både araberne i Israel og for araberne på Vestbredden − dvs. Samaria og Judea.

Engelskmennene stelte dårlig med dem. Inntil 1948 var 92 % av araberne (som nå plutselig kaller seg palestinere) i Nasaret analfabeter. I begynnelsen av 1950-årene måtte alle i Nasaret hente vann i Mariabrønnen. Det var vann å finne bare der! Jeg så selv barn komme dit med vannkrukker og hente vann til sine mødre. Det er den sosialdemokratiske velferdsstaten Israel som har sørget for at araberne i Israel har fått mat, arbeid, utdannelse, vann, elektrisitet osv. Det finnes ikke mange arabere i de arabiske land som har det så godt og nyter slike rettigheter; demokrati, utdannelse, sosiale trygder osv., som araberne i Israel.

Araberne på Vestbredden
Det samme gjelder for araberne (som nå kaller seg palestinere) i Samaria og Judea (Vestbredden). Her kommer noen eksempler som jeg selv har sett: I 1967 hadde de der bare én traktor. Etter ti år hadde de tusen. Bare gutter fikk gå på skole. Jenter trengte ikke slikt!, mente kong Hussein. Seksti tusen arabere flyttet ut av disse områder hvert år (mest til Kuwait) fordi Hussein stelte så dårlig med dem. Området manglet mat, skolevesen, vann, arbeidsplasser, ja, alt lå nede! Det første Israel satte i gang med da de overtok, var veiarbeid og jordbruksskoler. Jeg opplevde mer enn én gang hvor glade araberne der var da Israel kom og befridde dem fra Husseins feudalvesen og åk!

Araberne var venner med jødene, og jøder og arabere besøkte hverandre helt til Arafat kom på tronen etter Oslo-avtalene − og den såkalte Fredsprosessen − ble igangsatt. Da begynte all løgnpropagandaen og forfallet.

Feilen er at vi i Norge er naive og tror helt og fullt på alt araberne forteller oss, uten selv å undersøke.

SPØRSMÅL: Hvorfor er de kristne kirker i Norge og verden for øvrig så opptatt av akkurat situasjonen for araberne her i Israel, hvor araberne egentlig har det bra, og ikke arabernes forhold i de arabiske land der kvinnemishandling og mord hører til dagens orden?

De kristne araberne og palestinerne
Bibelordene og teologien i dette dokument er så misbrukt som det går an. Det gamle testamentet er de ferdig med, - og Det nye testamentet blir mistolket til de grader. Vi må huske:

1: Det gamle testamentet (GT) var Jesu Bibel. Jesus henviser til det mange ganger. I Johannes. 5, 46 sier Jesus: Hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Fra Luk. 24 der vi hører om Emmaus-vandrerne får vi enda en klar utlegging av GTs betydning for hele frelsesverket. Alt dette blir oversett i Kairos-dokumentet.

2: Det påstås at landet Israel ikke er nevnt i NT, og at landløftene fra 1. Mos. 12,3 ikke lenger er gyldige. Men landet Israel er nevnt i Mat. 2,20+21. Landsdelene Galilea i v. 22 og Samaria og Judea bl.a. i Ap. gj. 1,8. Dessuten henviser Paulus i Gal. 3,17+18 til de to pakter i GT, Abrahamspakten i 1. Mos. 12,3 og til Lovpakten i 2. Mos. 19 og 20. Loven gjør ikke løftepakten til intet, står det der klart. Denne sak er totalt glemt bort.

3: Israel er ingen militær okkupasjonsmakt, som dokumentet påstår. Israel har trukket seg ut av deler av Golanhøydene, Gazastripen og store deler av den såkalte Vestbredden − selv om det er israelsk land − og det bare for fredens skyld. Dokumentet kaller Israels styre apartheid. Løgn! Araberne i Israel har samme rettigheter som jødene, mens det i de palestinske områdene ikke lenger kan bo jøder! Men det sies ingen ting om at jødene ble kastet ut av Samaria og Judea (Vestbredden) i 1948, at ingen jøder fikk besøke sine fedres graver på Oljeberget eller besøke sitt helligste bønnested: Klagemuren og Tempel-plassen i 19 år! Det blir heller ikke nevnt at i Haifa (hvor jeg bor) er det 290.000 jøder og 30.000 arabere. Ingen ber disse araberne eller araberne i Galilea og Jaffa om å dra ut. Men jødene på Vestbredden skal ut. Den skal være jøderen! Dette er ren apartheidpolitikk, støttet av Den norske kirke!!

4: Dokumentet bruker det arabiske navnet Al-Quds på Jerusalem. Dette viser hvor langt vekk de er fra de bibelske og historiske fakta.

5: Dokumentet TIER om alle israelske lidelser: Alle selvmordsbomber, alle kontroller i Israel, alle veier som er sperret for israelerne, alle redsler og angst pga. raketter i tusenvis mot den sivile befolkningen. Sannelig opplever vi her felles avstraffelse: Israelerne blir kontrollert, ofte med detektor og roting i private håndvesker hver eneste dag når vi skal inn i butikker, post, tog, kino, konsert, supermarked osv. Dokumentet tier om alle avtaler som Palestina-araberne har undertegnet og blåst i (bl.a. Oslo-avtalene): Israel gikk med på dem fordi israelerne ble lovet anerkjennelse og slutt på all terror.

De arabiske flyktninger (ca. 600.000)
Fra 1948 flyktet arabere fordi de ble narret og delvis truet av sine egne ledere, mens jødene ba dem om å bli. Deres ledere sa: Om 14 dager har vi kastet jødene på sjøen. Da kan dere komme tilbake. Dette trodde de også ville skje, for engelskmennene ga sitt militære utstyr til araberne, jødene fikk ingenting. Araberne har forblitt flyktninger på tross av milliarder av dollar som har blitt gitt dem i årevis fra det internasjonale samfunn, fra USA, FN, EU − og fra Norge.

De jødiske flyktninger (ca. 800.000)
Men det var også jødiske flyktninger, mer enn 800.000 fra arabiske land (Irak, Marokko og Jemen m.fl.) som kom til Israel i omtrent samme tidsrom. Jeg husker som barn (i begynnelsen av -50-årene) at jeg så disse store jødiske flyktningleirene både her i Haifa og i Tiberias. De bodde i telt og blikkskur. De måtte rømme pga. arabiske forfølgelser og fikk ikke ta med seg verdien av sine store eiendommer eller penger. De satt her plyndret og arbeidsløse. Men de jødiske flyktningene ble hjulpet av sine egne, av staten Israel. Verken FN, USA eller Europa kom dem til unnsetning. Men det er disse flyktningene, sammen med de jøder som kom utarmet fra Europas KZ-leirer, som har bygget opp denne demokratiske staten og skapt den moderne velstanden som de fremdeles tilbyr sine arabiske medborgere å ta del i som gode og fredelige naboer.

Mordechai Tzemach Eliyahu død

Mon, 07 Jun 2010 00:00:00 -0700

Det er med stor sorg at SMA må informere om at Israels kjære rabbiner Mordechai Eliyahu har avgått ved døden, velsignet være hans minne (Zachoor letov, ZT). Han gikk bort i dag i Jerusalem.

Mordechai Tzemach Eliyahu, ble født i Jerusalem, den 12. mars 1928, og døde i dag, 7. juni 2010.

Siden den 24. august 2009, da hans hjerte kollapset og han ble kjørt til sykehuset, ble hans helse stadig svekket.
Eliyahu ble født i Gamlebyen i Jerusalem som sønn av rabbi Salman Eliyahu, en velkjent Jerusalem-kabbalist fra en irakisk jødisk familie. Han var Israels sefardiske overrabbiner i perioden 1983-1993.

I 1960 ble Eliyahu den yngste personen noensinne valgt som religiøs dommer (Dayan) i Israel. Han tjenestegjorde som Chief Rabbi for byen Beersheba i fire år, og ble deretter valgt til Høyesteretts Rabbinical Court i Jerusalem, en stilling han innehadde i sin tid som sjefsrabbi i Israel, og helt frem til i dag. Han har fire barn, ett av dem, Shmuel Eliyahu, er byen Safeds overrabbiner.

Eliyahu var en av de åndelige lederne av Israels religiøse sionistiske bevegelse, og var en frittalende motstander av et jøderent Gaza i 2005 og for beboelsene i Judea, Samaria og Gaza. Spesielt var han opptatt av jødene i Hebron og viste dem alltid stor omsorg og kjærlighet.

Rabbi Mordechai Eliyahu ZT jobbet aktivt for å bringe diasporajødene til sine røtter og kjempet mot assimilering. Han var en populær foreleser, spesielt blant de sekulære jødene, da han hadde en utrolig evne til å sikre at alle som hadde kontakt med ham visste at han satte stor pris på dem som medmennesker, uansett religiøs tilhørighet.

Han var en fredens rabbiner og en sann venn av alle mennesker uansett tro.

Velsignet være hans minne.

Gaza-konvoien: Dra tilbake til Auschwitz!

Sun, 06 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Yaakov Lappin, 5. juni 2010
Oversettelse: Per Antonsen

Organisatorene sier til en menneskemengde i Gaza: Alt sammen leder hen mot islam.

Det israelske forsvaret opplyste fredag kveld da de frigav lydopptak av kommunikasjonen med skipene, at radiomeldinger som ble sendt fra den tyrkiske konvoien til den israelske marinen, inneholdt hårreisende antisemittiske ukvemsord.
(Bilde: Paradisets folk Foto: Courtesy)

Dere nærmer dere et område som er underlagt marineblokade, sa en radiooperatør i en melding som ble sendt til seks skip som deltar i konvoien i Middelhavet, mens de gikk mot Gaza.

Hold kjeft og dra tilbake til Auschwitz, svarte en mannsstemme. Meldingen ble sendt til Marinen fra et av skipene i konvoien, opplyste det israelske forsvaret, IDF på lørdag.

Vi hjelper araberne med å gå imot USA, ikke glem 11. september karer, sa en mann senere i en radiosamtale.

Informasjonskontoret til IDF som gjorde opptaket tilgjengelig på sin offisielle web-side, sa at man opprinnelig antok at sendingene kunne ha kommet fra det store skipet Mavi Marmara, men at de også kunne ha kommet fra ett av de ledsagende skipene i konvoien. Den israelske marinen forsøker å få kontakt med Defne Y (et av skipene i konvoien) på kanal 16. Andre skip fra konvoien svarer på denne kanalen uten å identifisere seg, sa IDF på lørdag.

Lederen for IHH lovpriste martyriet i Gaza

I mellomtiden har Medieforskningsinstituttet for Midtøsten, MEMRI, offentliggjort filmopptak av utsagn fra Bülent Yildirim, lederen for den tyrkiske radikale islamistiske organisasjonen som organiserte siste ukes konvoi. Yildirim som ga en flammende tale i Gaza i februar 2009 [etter Gaza-krigen o.a.], med henvisning til martyriet, tiltalte sine lyttere som paradisets folk.

Han uttalte da: Løft knyttnevene deres mot himmelen og gjenta etter meg: Hva kan fienden gjøre meg? Jeg bærer paradiset med meg i mitt hjerte Om de dreper meg er det et martyrium for Allahs sak. Allahu Akbar! og han tilføyde: I går kveld endret hele verden seg, og alt sammen leder hen mot islam. Enhver som ikke står på Palestinas side vil få sin trone veltet, fortsatte han. Alle folkene i den islamske verden ville ønske seg en slik leder som Recep Tayyip Erdogan (den tyrkiske statsminister), erklærte Yildirim under talen.

I forrige uke ble også et annet opptak gjort om bord i Marmara-skipet frigitt av IDFs informasjonskontor, hvor en passasjer kunne høres mens han lidenskapelig diskuterte sitt ønske om å bli gjort til martyr.

Da jeg dro ut med den første konvoien, ønsket jeg å bli en shahid (martyr), sier mannen på videoopptaket. Jeg var ikke heldig. Heller ikke andre gangen jeg ønsket å bli en shahid lyktes jeg. Alle gode ting er tre med Allahs hjelp vil jeg bli en shahid.

Kilde: http://www.jpost.com/MiddleEast/Article.aspx?id=177566

Relaterte artikler:
Vicious conflict aboard 'Mavi Marmara'
What is the IHH?

Pressemelding fra WJC

Wed, 02 Jun 2010 00:00:00 -0700

Pressemelding fra Den jødiske verdenskongressen vedrørende Israels operasjon ombord i "Gaza Freedom Flotilla."

New York/Brüssel - Den jødiske verdenskongressen (WJC) uttrykker sine sterkeste beklagelser for den vold og de tap av liv som skjedde den 21. mai 2010 da israelske styrker forsøkte å ta kontroll på et skip som hadde brutt Israels lovlig sanksjonerte skipsblokade. Dette skjedde i internasjonalt farvann mens fartøyet hadde kurs mot den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen.

Israel hadde gitt flere varsler for å unngå konflikt, og verken ønsket eller provoserte frem et slikt resultat som man her endte opp med. WJC beklager samtidig den strøm av fordømmelse av Israel man ser i mediene og i store deler av det internasjonale samfunn før alle fakta i saken er kjent. Imidlertid vet man med sikkerhet at de som organiserte den såkalte "Freedom Flotilla" ønsket å skape konfrontasjon med Israel. "Fredsaktivister" angrep israelske soldater med jernstenger og potensielt dødelige redskaper som økser, kniver og håndvåpen, og var dermed dem som startet voldsbruken.

Det er derfor også beklagelig at mange av de internasjonale medier fortsetter å fremstille slike voldelige aktivister som humanitære arbeidere. Dette var en lynsjemobb, og de internasjonale observatører har et ansvar for å uttrykke dette klart. En av hovedsponsorene for skipet var Tyrkias IHH internasjonale erstatningsfond, en ekstremistgruppe som man vet har linker til radikale islamistiske terroristgrupper. Mange vestlige lands etterretninger er fullt klar over dette, også CIA.

WJC er også bekymret over den mangelfulle informasjon som ble gitt i mediene når det gjelder den store sammenhengen som denne operasjonen var en del av. Gaza er styrt av Hamas, en terroristorganisasjon som er bevæpnet, finansiert og kontrollert av Iran. Hamas ble opprettet med det formål å ødelegge Israel. Hensikten med flåten var å stramme Hamas' grep om Gaza under foregivende av å skulle gi humanitær hjelp til menneskene på Gaza. Staten Israel handlet overenstemmende med internasjonale lover og sitt moralske ansvar for å opprettholde en skipsblokade for å forhindre at våpen og andre ulovlige varer kommer i Hamas' hender.

Til tross for mer enn 12.000 raketter og granater som har blitt skutt mot Israel siden landet trakk seg tilbake fra Gaza i 2005, har Israel sørget for at tusenvis av tonn med humanitær hjelp har kommet inn i Gaza. Blant annet ble det den siste uken i mai fraktet inn i Gaza ikke mindre enn 810.209 liter diesel, 21 lastebillass med melkepulver og fiskeprodukter, 897 tonn gass til matlaging, 66 lass frukt og grønnsaker, 51 lass hvete, 27 lass kjøtt, kylling og fisk, 40 lass dagligvarer, 117 lass dyrefor, 36 lass hygieneprodukter, 38 lass klær, 22 lass sukker, og 4 lastebiler med medisiner og medisinsk utstyr. Dette var en typisk uke.

I tillegg til dette fikk 781 medisinske pasienter med følge passere grensen fra Gazastripen inn i Israel for å få behandling ved forskjellige sykehus. WJC beklager de Palestinske selvstyremyndigheter og deres støttespilleres opportunistiske utnyttelse av denne situasjonen til å rette enda et angrep mot Israels legitimitet. Israel foretar en granskning nå for å finne ut hva som skjedde. Ansvarlige observatører burde la være å komme med provokative slutninger før denne undersøkelsen er ferdig.

Mediakontakt:

Betty Ehrenberg
World Jewish Congress, New York
Tel: +1 212 755 57 70
Email: behrenberg@wjcmail.org

Michael Thaidigsmann
World Jewish Congress, Brussels
Tel: +32 2 552 09 24
Email: press@worldjewishcongress.org

Senter mot antisemittisme (SMA) Senter mot antisemittisme (SMA)

I dag er minnedagen for 1929-massakren i Hebron

Tisha Be'Av

Support Israels nyheter

Når det er retorikken som styrer i hønsegården

Anke fra drapsdømt terrorist avvist

Dersom Israel går under, går vi alle under

Israelske fly landet i Saudi Arabia

Brev fra Simon Wiesenthal-senteret til Statsministeren

Brev til UiO fra SPME

Ingen boikott

Ønsker å boikotte akademisk samarbeid

Kairos Palestine 2009

Mordechai Tzemach Eliyahu død

Gaza-konvoien: Dra tilbake til Auschwitz!

Organisatorene sier til en menneskemengde i Gaza: Alt sammen leder hen mot islam.

Pressemelding fra WJC

Gaza-konvoien: Dra tilbake til Auschwitz!

Organisatorene sier til en menneskemengde i Gaza: Alt sammen leder hen mot islam.