Senter mot antisemittisme (SMA) Senter mot antisemittisme (SMA)

Tyrkia øker presset mot kurderne

Sun, 04 Jul 2010 00:00:00 -0700

Tyrkia vurderer å engasjere 500.000 leiesoldater for å bekjempe kurderne

Av Gil Ronen
Oversatt av Per Antonsen

Tyrkia forbereder seg på å hyre inn 500.000 leiesoldater for å få fart på krigen mot kurdiske opprørere, skrev den tyrkiske avisen Aksam sist onsdag. Statssekretær og hovedforhandler overfor EU, Egemen Bagis, sa under et besøk i Brussel at forslaget også kunne bidra til landets kamp mot arbeidsledigheten. Ifølge forsvarsminister Vecdi Gonul var et endelig antall leiesoldater ikke fastlagt. Han sa onsdag at både regjeringen og de militære studerer saken, og hvilken form (den nye strukturen) vil få, vil bli kjent når man har konkludert disse tekniske studiene. I sin nåværende oppbygging har den tyrkiske armeen både vervede og tjenestepliktige soldater. Gonul sa imidlertid at det kunne være behov for en ny lov for å gå over til en vervet hær.

Generalsekretæren for den tyrkiske generalstaben, Ferit Guler, sa fredag at man har begynt forberedende arbeid for å endre grenseavdelingene. Dette gjelder især i sydøst hvor regjeringsstyrker har støtt sammen med PKK i 26 år i kamper som så langt har kostet 40.000 menneskeliv. Dette antallet er om lag ti ganger det antallet som er drept i konflikten mellom Israel og arabiske terrorister i Gaza siden 1967.

Den 19. juni ble 12 soldater drept da det forbudte kurdiske arbeiderpartiet, PKK, angrep en mobil militær enhet i Hakkari-provinsen. Etter dette angrepet sa statsminister Recep Tayyip Erdogan at Tyrkia er bestemt på å bekjempe PKK til siste slutt, idet han lovet at; Vår kamp vil fortsette til denne terroristorganisasjonen er blitt utslettet. De tyrkiske militære sa de hadde drept om lag 120 kurdiske opprørere siden mars, mens 43 medlemmer av de tyrkiske sikkerhetsstyrkene også var drept.

Erdogans parti er kommet under politisk press for å ville selge seg ut til terrorister, som følge av tidligere forsøk på å praktisere en mykere tilnærming til konflikten med PKK.

Kilde: israelnationalnews.com

Relaterte artikler:

Israelske fly landet i Saudi Arabia

Wed, 23 Jun 2010 00:00:00 -0700

Et halvoffisiellt iransk nyhetsbyrå hevdet onsdag at IAF, Israels flyvåpen, nylig losset militært utstyr på en base i Tabuk nær den iranske grensen, mens en stor amerikansk styrke har samlet seg i Aserbadsjan, som er på Irans nordvest-side.

Det er mindre enn en uke siden det ble meldt at store amerikanske styrker var på vei gjennom Suez-kanalen lørdag. Det ble også meldt at et israelsk skip sluttet seg til armadaen.

Pentagon toner ned nyhetene, de hevder den amerikanske manøvren var rutine. Men nyheten om at Iran produserer flere titalls pund med 17 prosent anriket uran, er uansett en påminnelse om at tiden renner ut om man ønsker å stoppe Iran fra å bli i stand til å produsere atomvåpen.

Tabuk vil sannsynligvis være den sentrale basen for et israelsk angrep på Iran. I henhold til et islamsk nettsted ble flyplassen stengt for kommersiell trafikk under lossingen, og de sivile passasjerene fikk erstatning, og ble innkvartert på firestjerners hoteller.

I Saudi Arabia er forholdet til Israel blitt det store samtaleemnet. Prince Fahd Ben Sultan er den øverste myndighet i byen, og det hevdes at han er koordinator for samarbeidet med Israel.

Selv om anrikingen av uran i Iran har nådd nærmere 20 prosent nå, er det langt igjen til at det utgjør noen virkelig fare. 20 prosent er langt fra det man trenger for å produsere en atombombe.
IsraelNationalNews.com

DEBKAfile melder at Iran setter seg selv i en krigsberedskap langs grensen mot Aserbadsjan i nordvest. Revolusjonsgarden mobiliserer mot det de kaller en amerikansk og israelsk styrkekonsentrasjon i Aserbadsjan og i Det kaspiske hav, angivelig for å ramme Irans atomfasiliteter. En talsmann for revolusjonsgarden mener de to landene fyrer opp under etniske uroligheter i området for å destabilisere regionen. Aserbadsjan er i kamp mot opprørere.

Aserbadsjan selv har ikke kommentert ryktene. Øyenvitner forteller at den iranske Revolusjonsgarden bringer store mengder militært materiell opp til grensen i nord og mot Det kaspiske hav, som tanks, anti-luftskyts og infanteri.

Tirsdag 22. juni sa dr. Uzi Arad, leder for Israels nasjonale sikkerhetsråd og statsminister Netanyahus nærmeste medarbeider at "den siste runden med sanksjoner mot Iran vedtatt i FN's sikkerhetsråd er utilfredsstillende for å forhindre atomvåpenproduksjonen deres, så til slutt blir det muligens nødvendig med et militært angrep for å sette en stopper for det."

Det finnes også andre mulige grunner for Irans opprustning i området. Verken Israel eller USA har noensinne innrømmet noen fysisk militær tilstedeværelse i nabolandene som grenser til Iran, men sier de baserer seg på elektroniske overvåkningssystemer. Eller Iran kan føle seg tvunget til en reaksjon på den store amerikanske øvelsen i området, med krigsleker sammen med Frankrike og Israel, som inkluderte øving på bombing av iranske mål.
DEBKAfile

Hvordan Erdogan overspilte sine kort

Sun, 13 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Amotz Asa-El,
The Jerusalem Post 06/11/2010 16:18
Til norsk ved Per Antonsen

Israels feil i konvoikrisen var taktiske; Tyrkias var strategiske.
I virkeligheten ble Mossad, marinen og regjeringen tatt ved overrumpling, for ikke å snakke om Israels PR-system. Likevel, når vi skal oppsummere, så var feilene deres taktiske, innenfor en fornuftig strategi, som går ut på å forsvare jødene og bekjempe deres fiender. I Tyrkia har det vært omvendt, med en taktisk imponerende utenrikspolitikk som nå viser seg å være en strategisk katastrofe.

I syv år har Recep Tayyip Erdogan lurt alle når det gjelder hans dagsorden og karakter. Ettersom tiden gikk, har imidlertid sminken hans blitt mer tynnslitt og maskene har falt av, og nå har hele kostymeballet endt i stor tragedie og farse.

Erdogans søken etter en nullproblemspolitikk overfor Tyrkias naboer slo an i det internasjonale samfunn som nettopp den typen islam verden så sårt trengte: pragmatisk, tolerant og dialogorientert. Tyrkias ledere kjælte med sine greske erkefiender, feiret en pakt med armenerne, tillot kurdiske fjernsynssendinger, tilnærmet seg Syria og for første gang på tiår, besøkte Irak.

Riktignok viste noen av disse pakkene seg å være dårligere sammensydd enn først påstått. Den armenske avtalen gikk i vasken ettersom den ikke medførte tyrkisk innrømmelse av folkemord, og mimikken overfor kurderne utelot det som telte mest tillatelse til å drive skoler med undervisning på kurdisk språk. Likevel ga ikke Tyrkia noen grunn til å mistenke landets oppriktighet.

Slik er det ikke lenger. Erdogan har nå skapt mistanke hos sitt lands mange historiske fiender om at han er en løgner, en ulv i fåreklær som tror han kan lure alle hele tiden.

Mistanke om at Erdogan er en diplomatisk svindler dukket opp allerede to uker etter at han dannet regjering, våren 2003, da det tyrkiske parlament la ned veto mot at USA skulle få gå inn i Nord-Irak gjennom Tyrkia. På den tiden var det få som forsto denne utviklingen, som ble løst militært gjennom en improvisert, men godt gjennomført luftoperasjon.

Politisk var dette en erdogansk list på sitt reneste. Den amerikanske operasjonen som han nesten kjørte av sporet, var ikke av det slaget som den tyrkiske regjeringen trenger å søke støtte for i parlamentet. Likevel produserte Erdogan et forbud som tillot ham å late som om han var hindret av det samme demokratiet som hadde fått Amerika til å gå til den aktuelle krigen.

På samme måte ga det første inntrykket av at Erdogan var en moderat muslim som var oppsatt på å holde ved like arven etter Mustafa Kemal Atatürk, etter for en snikende kontrarevolusjon hvor de sekulære militære, mediene og rettsvesenet gradvis har blitt tvunget til underkastelse. Og dette er faktisk problemet med Erdogans mange halvsannheter, avledningsmanøvrer og regelrette løgner: De virker bare en stund. Til sist begynner alle å ane at de har blitt ført bak lyset.

Å høre Erdogan brøle til oss jøder, slik han gjorde i forrige uke, Du skal ikke slå i hel (Jeg vil nå si det på hebraisk!) er grotesk. Dette er mannen som ikke vil erkjenne sitt lands massemord på armenerne i det forrige århundret, den store elskeren av menneskeheten hvis typisk eskapistiske svar på de amerikanske og svenske folkevalgtes anerkjennelse av det armenske folkemord, var å trekke tilbake sine ambassadører fra Washington og Stockholm i raseri.

Tyrkias mange historiske ofre, fra Serbia og Bulgaria gjennom Romania og Ungarn til Kypros, Armenia, Kurdistan og arabiske land, tar nå i stillhet opp til vurdering mannen bak konvoiaffæren, og de har ikke annet valg enn å anta at de er i business med en tyrker som de alle helst ville glemme. Mannen betyr trøbbel, en islamistisk løs kanon i en verden breddfull av islamistisk oppgløddhet, misnøye og aktører. Det er bare et spørsmål om tid før den tyrkiske middelklassen slutter seg til eliten i undringen over hvor mye Erdogans eventyr vil koste dem.

Det er ille nok at han bringer sitt folk i forlegenhet når han for eksempel sier at han ikke kan tillate skoler å undervise på kurdisk fordi den slags minoritetsrettighet ikke gjelder noe sted i verden. Selvfølgelig er det tillatt, for eksempel i Israel, hvor arabiske skoler underviser på arabisk. Og det er selvfølgelig ille nok når Erdogan er så inkonsistent at han forlanger at Tyskland skal gi sin 0,3 prosent store tyrkiske minoritet den samme kulturelle autonomi som han ikke vil gi sin egen 15 prosent kurdiske minoritet.

Det er heller ikke bra for Tyrkia at landets leder nå oppfattes over hele verden som en demagog. Erdogan oppfattet ikke ironien om seg selv, mannen som var vert for Sudans tiltalte utøver av folkemord, Omar Bashir, mens han offentlig skriker til Nobelpris-vinneren Shimon Peres: Dere dreper små barn i Gaza. Millioner av andre gikk imidlertid ikke glipp av ironien, og de innser at de har business med en bølle hvis definisjon av moral og umoral er hva som er godt eller dårlig for ham, snarere enn hva som er godt eller dårlig uavhengig av ham.

Det er helt sikkert ille for Tyrkia å bli assosiert med antisemittisme, en sykdom landet aldri tidligere var plaget av.

Erdogan liker å hevde at han avskyr antisemittismen. Han besøkte sjefsrabbineren i Tyrkia etter et terrorangrep mot en synagoge i Istanbul, og i denne uken var han vert for den israelske rabbineren Menachem Froman. Slike symbolske handlinger, foruten å indikere at han skiller mellom jøders rett til sin religion og deres rett til sitt land, blir dessverre meningsløse når han henfaller til den simpleste antisemittiske profanitet blodsanklagen. Så lenge han sitter ved makten vil Tyrkia være på kant med hele det jødiske folk, en velprøvd oppskrift for den slags nedgangstid som rammet Spania etter utvisningen og Russland etter kommunismen, for ikke å nevne Tyskland etter nazismen. Det verste for Tyrkia er likevel å bli assosiert med provokasjonen som sådan.

Erdogan har overbevist sitt lands mange historiske fiender, mest av alle Russland, om at han er en farlig hissigpropp som må holdes i sjakk. For Russland er det moderne Tyrkia ikke annet enn en reinkarnasjon av den makten de hadde 12 kriger med mellom 1568 og 1917. For Russland var Ankaras innblanding i supermaktspolitikken gjennom å intrigere med Iran og Brasil, et alarmsignal, av det slaget Erdogan til å begynne med var påpasselig med å unngå å gi, inntil han ble overselvsikker og glemte at en atomopprustet islamsk akse av det slaget alle nå mistenker ham for å kultivere, er for Vladimir Putin det samme som den kubanske A-bomben var for John F. Kennedy.

Alle etterretningstjenestene som er mistenksomme overfor Tyrkia og de teller minst et dusin kjenner sannheten om konvoien. De vet at den var inspirert og svært sannsynlig iscenesatt av Erdogan: At den var en metafor for hele hans utenrikspolitikk, en høyprofilert, godt finansiert og dårlig kamuflert sjøreise for fanatikere som albuet seg vei om bord i et skip med tosker for å få i stand en slåsskamp der hvor verden minst trengte en.

Erdogan har nå fått alle til å mistenke Tyrkia for i stillhet å fore den selvsamme islamismen som er hele verdens fordervelse. Hvilke tiltak alt dette vil føre til er en sak for seg, men masken har falt av, og det er for sent å sette den på igjen.

www.MiddleIsrael.com

Kilde: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/Article.aspx?id=178022

Den tyrkiske regjeringen støttet ekstremistene

Thu, 10 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Yaakov Lappin, The Jerusalem Post, 9. juni 2010
Oversatt for SMA av Per Antonsen

IHH-aktivistene hadde nære forbindelser med Erdoğan, sier rapport.

En rapport som denne uken ble utgitt av Informasjonssenteret for etterretning og terrorisme (ITIC) opplyste at det har kommet frem nye detaljer som viser hvordan om lag 40 aktivister fra den tyrkiske islamistorganisasjonen IHH nøye planla et voldelig bakholdsangrep mot marinesoldater i forrige uke om bord i skipet Mavi Marmara, og hvordan de handlet med full støtte fra den tyrkiske regjering.
(Foto: IDFs informasjonskontor.)

IHH-aktivistene var væpnet med kniver, økser og andre våpen. De kommuniserte med hverandre ved hjelp av walkietalkies, satte opp et kontrollrom om bord i skipet og opprettholdt nære forbindelser med den tyrkiske statsminister Recep Tayyip Erdoğan, forteller rapporten.

Det har i tillegg kommet frem at skipet Mavi Marmara ble innkjøpt av IHH fra er større rederi som eies av Istanbul kommune som styres av det regjerende partiet AKP.

ITIC sier at rapporten deres var basert på en foreløpig analyse av utsagn fra passasjerer som var om bord i Mavi Marmara etter at skipet var blitt tauet inn til Ashdod havn i forrige uke, så vel som på informasjon funnet i datamaskiner som av IDF ble beslaglagt fra IHH-medlemmer.

Aktivistene som handlet i overensstemmelse med et klart definert internt hierarki, gikk om bord i skipet i Istanbul havn uten å måtte gjennomgå sikkerhetskontroll, i motsetning til de øvrige passasjerene som gikk om bord i Anatolia etter en fullstendig inspeksjon, sier rapporten.

IHH-aktivistenes forberedelser inkluderte det å håndtere walkietalkies da de gikk om bord, å overta øvre dekk, å sette opp et kontrollrom for samband og en briefing som ble gitt til aktivistene to timer før konfrontasjonen av IHH-lederen Bülent Yildirim, som var om bord på skipet og ledet sine menn, fortsatte rapporten.

Nære forbindelser mellom IHH og statsminister Erdoğan
Mennene var væpnet med store mengder med kniver, økser, vaierstumper, metallrør brukt som køller, skiftenøkler og andre våpen, sier rapporten. De var også utstyrt med tapetkniver som var lagt frem på øvre dekk på forhånd, tilføyde rapporten.

Passasjerene, inkludert IHH-aktivistene, sa at det var nære forbindelser mellom organisasjonen og den tyrkiske statsminister Tayyip Erdoğan, og at den tyrkiske regjering var involvert i forberedelsene for konvoien, hevdet rapporten.

En journalist om bord i Mavi Marmara som beskrives som å ha gode forbindelser med lederne for den tyrkiske regjeringen og Bülent Yildirim, lederen for IHH, skal ha sagt at; Konvoien ble organisert med støtte fra den tyrkiske regjering, og statsminister Erdoğan ga den ordre om å seile. Det skjedde til tross for at alle visste at den aldri ville nå frem til bestemmelsesstedet, ifølge rapporten.

Filer som ble funnet i bærbare datamaskiner som ble konfiskert fra IHH-medlemmer, inneholdt et brev, skrevet på tyrkisk fra IHH-leder Bülent Yildirim til den tyrkiske president Abdullah Gül. Brevet anmodet om Güls assistanse i et forsøk på å få løslatt en IHH-aktivist ved navn Izzat Shahin fra et israelsk fengsel.

Shahin var blitt arrestert av israelske sikkerhetsstyrker på Vestbredden den 27. april under mistanke om å ha overført kontanter til Hamas kamuflert som veldedighetsstøtte. Han er senere blitt deportert fra Israel på anmodning fra tyrkiske myndigheter, la rapporten til.

Skipet Mavi Marmara ble innkjøpt fra den AKP-styrte Istanbul kommune.

En annen datafil viste at IHH kjøpte skipet Mavi Marmara fra det tyrkiske selskapet IDO som ble opprettet i 1987 av Istanbul by. IHH anskaffet Mavi Marmara fra Istanbul kommune som styres av [Erdoğans parti] AKP. Det er ikke tenkelig at IHHs Gaza-operasjon kunne ha vært gjennomført uten myndighetsgodkjennelse på høyt nivå, skrev Svante Cornell, en svensk sikkerhetspolitisk ekspert som er spesialisert på Eurasia i en artikkel publisert på mandag.

Cornell, som er redaktør ved Stockholms Central Asia-Caucasus Institute, sier at IHH er et eksempel på hvordan frivillige organisasjoner utnyttes på det utenrikspolitiske området, idet han tilføyde: IHH kjører felles prosjekter med the Turkish International Cooperation and Development Agency, og rapporteres å ha blitt brukt av myndighetene for å støtte opp under Tyrkias stilling i Nord-Irak gjennom å distribuere hjelp til folkegrupper der. IHH har sitt opphav i den ortodokse islamske Milli Görüş-bevegelsen som partiet AKP ble organisasjonsmessig skilt ut fra i 2002.

IHH er således kjent som en vaskekte islamistisk bevegelse som flere ganger har vært mistenkt og etterforsket for påstått medvirkning til våpenforsendelser til islamske styrker i forskjellige konflikter, så som i Afghanistan og Bosnia. Den fremstående tidligere franske forhørsdommer i anti-terrorsaker, Jean-Louis Bruguière, har flere ganger bevitnet at IHH hadde klare og langvarige bånd til terrorisme og jihad, inkludert tilknytning til al-Qaida sent på 1990-tallet, tilføyet Cornell.

Ely Karmon, en seniorforsker fra det Herzliya-baserte International Institute for Counter-Terrorism, fortalte til Jerusalem Post at siden AKP kom til makten har partiet gjentagne ganger arbeidet for å støtte IHH. Etter at AKP ble valgt inn i regjeringsposisjon i 2001, henla AKP-regjeringen en større granskning av IHH som var påbegynt i 1996 og som undersøkte mistanker om at organisasjonen overførte våpen og annen støtte til terroristorganisasjoner omkring i verden, sa Karmon.

I januar bisto IHH med å organisere en konvoi til Gaza som strandet i El-Arish på Sinai etter å ha blitt nektet anløp til Gaza av Egypt: Tyrkia la et stort press på Egypt for å slippe konvoien inn i Gaza. Egypterne gikk til slutt med på det, tilføyde Karmon. En egyptisk soldat ble drept i sammenstøt mellom medlemmer av konvoien og egyptiske sikkerhetsstyrker.

I forrige uke frigav Medieforskningsinstituttet for Midtøsten, MEMRI, filmklipp med utsagn som lederen for IHH, Bülent Yildirim, kom med i Gaza i februar 2009. I talen sin, som var spekket med henvisninger til martyriet, sa Yildirim: Alle mennesker i den islamske verden ville ønske seg en leder som [den tyrkiske statsminister] Recep Tayyip Erdoğan."

*****

Kilde: http://www.jpost.com/MiddleEast/Article.aspx?id=177960

Relaterte artikler:
Tyrkia har byttet side
Et angrep innpakket i fred
Dra tilbake til Auschwitz!
Krigen mot Israel
Forholdet bekymrer USA
'Israel agrees to ease blockade'
'Activists should face inquiry '
European Jews demand EU ban on IHH

Pressemelding fra WJC

Wed, 02 Jun 2010 00:00:00 -0700

Pressemelding fra Den jødiske verdenskongressen vedrørende Israels operasjon ombord i "Gaza Freedom Flotilla."

New York/Brüssel - Den jødiske verdenskongressen (WJC) uttrykker sine sterkeste beklagelser for den vold og de tap av liv som skjedde den 21. mai 2010 da israelske styrker forsøkte å ta kontroll på et skip som hadde brutt Israels lovlig sanksjonerte skipsblokade. Dette skjedde i internasjonalt farvann mens fartøyet hadde kurs mot den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen.

Israel hadde gitt flere varsler for å unngå konflikt, og verken ønsket eller provoserte frem et slikt resultat som man her endte opp med. WJC beklager samtidig den strøm av fordømmelse av Israel man ser i mediene og i store deler av det internasjonale samfunn før alle fakta i saken er kjent. Imidlertid vet man med sikkerhet at de som organiserte den såkalte "Freedom Flotilla" ønsket å skape konfrontasjon med Israel. "Fredsaktivister" angrep israelske soldater med jernstenger og potensielt dødelige redskaper som økser, kniver og håndvåpen, og var dermed dem som startet voldsbruken.

Det er derfor også beklagelig at mange av de internasjonale medier fortsetter å fremstille slike voldelige aktivister som humanitære arbeidere. Dette var en lynsjemobb, og de internasjonale observatører har et ansvar for å uttrykke dette klart. En av hovedsponsorene for skipet var Tyrkias IHH internasjonale erstatningsfond, en ekstremistgruppe som man vet har linker til radikale islamistiske terroristgrupper. Mange vestlige lands etterretninger er fullt klar over dette, også CIA.

WJC er også bekymret over den mangelfulle informasjon som ble gitt i mediene når det gjelder den store sammenhengen som denne operasjonen var en del av. Gaza er styrt av Hamas, en terroristorganisasjon som er bevæpnet, finansiert og kontrollert av Iran. Hamas ble opprettet med det formål å ødelegge Israel. Hensikten med flåten var å stramme Hamas' grep om Gaza under foregivende av å skulle gi humanitær hjelp til menneskene på Gaza. Staten Israel handlet overenstemmende med internasjonale lover og sitt moralske ansvar for å opprettholde en skipsblokade for å forhindre at våpen og andre ulovlige varer kommer i Hamas' hender.

Til tross for mer enn 12.000 raketter og granater som har blitt skutt mot Israel siden landet trakk seg tilbake fra Gaza i 2005, har Israel sørget for at tusenvis av tonn med humanitær hjelp har kommet inn i Gaza. Blant annet ble det den siste uken i mai fraktet inn i Gaza ikke mindre enn 810.209 liter diesel, 21 lastebillass med melkepulver og fiskeprodukter, 897 tonn gass til matlaging, 66 lass frukt og grønnsaker, 51 lass hvete, 27 lass kjøtt, kylling og fisk, 40 lass dagligvarer, 117 lass dyrefor, 36 lass hygieneprodukter, 38 lass klær, 22 lass sukker, og 4 lastebiler med medisiner og medisinsk utstyr. Dette var en typisk uke.

I tillegg til dette fikk 781 medisinske pasienter med følge passere grensen fra Gazastripen inn i Israel for å få behandling ved forskjellige sykehus. WJC beklager de Palestinske selvstyremyndigheter og deres støttespilleres opportunistiske utnyttelse av denne situasjonen til å rette enda et angrep mot Israels legitimitet. Israel foretar en granskning nå for å finne ut hva som skjedde. Ansvarlige observatører burde la være å komme med provokative slutninger før denne undersøkelsen er ferdig.

Mediakontakt:

Betty Ehrenberg
World Jewish Congress, New York
Tel: +1 212 755 57 70
Email: behrenberg@wjcmail.org

Michael Thaidigsmann
World Jewish Congress, Brussels
Tel: +32 2 552 09 24
Email: press@worldjewishcongress.org

www.worldjewishcongress.org

Østerrike styrker båndene til Iran

Fri, 30 Apr 2010 00:00:00 -0700

Mens den vestlige verden forsøker å stoppe Iran på landets vei mot atomvåpen, later ett land i Europa til å ha mer interesse av å styrke sine egne interesser ved å forsterke båndene til den Islamske Republikk.

Ganske så stille, uten at verden legger så mye merke til det, styrkes båndene mellom Østerrike og Iran, - Østerrike har med tiden blitt en av Irans viktigste partnere.

Tidligere var det Tyskland som ble mest kritisert, både av Israels regjering, og av internasjonale organisasjoner som prøvde å overbevise verden om nødvendigheten av å sanksjonere mot Iran. Presset virket. Flere tyske firma, deriblant Siemens AG, har sagt at de vil redusere sin handel med Iran.

Men mens de andre landene i EU i det senere har redusert sine bånd til Iran, har Østerrike derimot knyttet tettere bånd. Østerrikes eksport til Iran vokste med 6 prosent i 2009, til 350 millioner Euro. Dette er av spesielt stor betydning ettersom det skjedde under den globale finanskrisen. Østerrikes totale eksport minket nemlig tjue prosent dette året, mens altså handelen med ayatollaens regime økte.

Problemet er ikke bare at det forekom handel, men hvem de handlet med. For det viser seg at flere av de østerrikske firmaene handlet med iranske firma som mistenkes for å tilhøre Revolusjonsgarden.

Tech Hydropower, ett av firmaene som er i søkelyset, et datterselskap av Østerrikes Andritz (i Norge Andritz Hydro AS på Jevnaker), bygger en dam i Østerrike som underkontraktør av Sepazad Engineering, - som er Revolusjonsgardens ingeniørtjeneste.

Revolusjonsgarden er ikke bare regimets militære hovedstyrke, det er i praksis regimet selv. I tillegg til dets militære aktiviteter, kontrollerer Garden et økonomisk imperium som omfatter deler av Irans økonomi inklusive energi, kommunikasjon, ingeniørapparat, banktjenester og konstruksjonsselskaper.

Garden kontrollerer også den hemmelige utviklingen av Irans militære atomprogram og missiler. Til dette bruk har den etablert selskaper som opererer undercover verden over. Hensikten er selvsagt å få tak i utstyr og teknologi, materialer og kompetanse for disse programmene, slik at de kan omgå de sanksjoner som har blitt påført av FN, USA og EU. Disse firmaene har blitt eksperter på produkter for allsidig bruk, - for eksempel innen medisin og industri, men også på viktige komponenter for missiler og atomprogrammet.

En stor del av de forretninger som gjøres mellom Østerrike og Iran er nettopp med slike stråselskaper som tilhører Revolusjonsgarden. Enten østerrikerne vet det eller foretrekker ikke å vite, blir resultatet det samme: det hjelper Iran i sin streben etter å bli atommakt.

Allerede for seks år siden uttalte presidenten for det iranske handelskammer for oss er Østerrike porten til den Europeiske Union. Et klart uttrykk for disse tettere og tettere bånd mellom de to landene var Irans utenriksminister Manouchehr Mottakis besøk i Wien for noen få dager siden. Han møtte der sin østerikske kollega Michael Spindelegger.

For bare to måneder siden besøkte Spindelegger Israel, og sa at han ville stille seg lojal til EUs sanksjoner mot Iran. Men tydelig nok er ord og handling et stykke fra hverandre. Østerrike fikk både implisitte og eksplisitte henstillinger fra sine amerikanske, franske og britiske kolleger om ikke å la Mottaki besøke landet, men uten resultat.

Østerrike har lange tradisjoner for tette bånd til mullahens regime, uansett om det er konservative eller sosialister som styrer landet. Sommeren 2009, da tusener på tusener demonstrerte mot regjeringen, i gatene i Teheran mens de ropte på azadi - frihet arrangerte den østerrikske handelskammeret et seminar for businessfolk om mulighetene for handel med og investeringer i Iran.

Tilbake til 1984 var Østerrikes president Erwin Lanc den første vestlige utenriksminister som besøkte Iran etter den islamske revolusjonen. Og den senere østerrikske president Kurt Waldheim, som slet med at han stadig ble konfrontert med sin nazi-fortid, var i Teheran i 1991 og la ned krans på graven til Ayatollah Khomeini, grunnleggeren av den Islamske Republikk.

Dessuten er det enda i dag et åpent spørsmål om hvorvidt den da unge obersten i Revolusjonsgarden, oberst Mahmoud Amadinejad var i Wien i 89 da tre aktivister fra det Kurdiske Demokratiske Parti ble drept. Til nå har politiet, justisministeriet og de hemmelige tjenestene i Østerrike ikke gjort noe for å komme til bunns i den saken.

Østerrike er som nevnt medlem av EU, som har fordømt Irans atom-anrikelsesprogram for dets hemmelighold. I 2003 støttet EU en EU3-avtale: (Storbritannia, Frankrike og Tyskland) Avtalen lovet politisk og økonomisk samarbeid med Iran i bytte for en avslutning av deres atomprogram. Etter at avtalen slo feil i 2005, støttet EU Sikkerhetsrådets aksjon mot Iran, og har støttet alle rådets sanksjoner mot landets stomprogram. Som medlem av EU har Østerrike støttet Irans rett til atomteknologi for fredelige formål, under kontroll av IAEA, det Internasjonale Atomenrgibyrået.

Østerrike har avvist enkelte av EUs sanksjoner, og kaller seg selv for nøytrale i spørsmålet om atomspørsmålet. Landets støtte for amerikansk politikk overfor Iran er blant de laveste i EU. I februar 2009 protesterte Hellas, Kypros, Østerrike og Sverige mot en liste av strengere sanksjoner mot den Islamske Republikk etter forslag fra EU3. Landet har også motsatt seg amerikansk press for å redusere bilaterale handelsbånd og fryse eiendeler som tilhører den Islamske Republikk utover det FN og EUs sanksjoner krever.

Spesielt i energisektoren har Østerrike, og noen østerrikske firma, fortsatt å samarbeide med Iran. Det store oljeselskapet i Østerrike, OMV, signerte i 2007 en avtale om å produsere flytende gass fra iranske oljefelt, og den tredje største banken i landet, Raiffeisen Zentralbank er aktiv i Iran. Østerrike deltok i 2009 på Irans 14. internasjonale olje-, gass- og petrokjemiske utstilling i Teheran. Deres utstilling var en av de største på hele showet.

Når det gjelder diplomatiske og militære forbindelser, holder de to landene kontakten selv om Østerrike formelt støtter sanksjoner. Irans ambassadør til landet uttalte om den saken i april 2009: FN og EUs sanksjoner mot Teheran har ikke hatt betydning for forholdet mellom de to landene. Østerrikske firma har også solgt militært utstyr til Iran, deriblant et stort parti Steyr HS50 snikskytter-rifler i 2006. Disse riflene ble senere funnet igjen i hendene på opprørere i Irak. Storbritannia skrev en formell protest mot Østerrike og ba dem slutte å selge våpen til Iran.

I juli 2009 henvendte EUs medlemsland seg til Irans ambassadør i Østerrike for å gi uttrykk for de europeiske lands misnøye med fengslingen av ansatte ved den Britiske ambassade i Teheran. De ble arrestert under uroen ved presidentvalget i juni. Østerrike sluttet seg der til pressemeldingen som ga uttrykk for at man forventet at Iran ville få en slutt på sin interne uro ved hjelp av demokratiske midler og dialog. Landet stilte seg også bak EUs kollektive klare melding om at det ville bli ytterligere tiltak iverksatt om Iran fortsatte sine provokasjoner.

Iran, Austria boosting economic ties
Haaretz: Quietly, Austria is becoming Iran's biggest partner
Irantracker: Austria - Iran Foreign Relations
WSJ: Vienna's appeasement of the mullahs has a long tradition

De rødgrønne skyter seg selv i foten

Mon, 14 Sep 2009 00:00:00 -0700

I en pressemelding sier Finansdepartementet, 3. september, at det har utelukket det israelske selskapet Elbit Systems Ltd. fra Statens pensjonsfond Utland, basert på råd fra Etikkrådet for fondet. Etikkrådet har ifølge Finansdepartementet funnet at en investering i Elbit medfører uakseptabel risiko for å bidra til særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Selskapet Elbit leverer et overvåkningssystem som er et sentralt bidrag til Israels bygging av separasjonsbarrieren som går over okkupert område, sier Finansdepartementet og Etikkrådet. Vi ønsker ikke å finansiere selskaper som på en slik direkte måte bidrar til brudd med den internasjonale humanitærretten, sier finansminister Kristin Halvorsen i sin pressemelding.

Her er det mye som er både galt og i strid med grunnleggende etiske normer. Blant de ting SV-statsråd og aktiv Israel-boikotter Kristin Halvorsen ikke forteller er at rådet fra Etikkrådet er basert på instruks fra Finansdepartementet som er basert på instruks fra finansminister Kristin Halvorsen som er basert på krav fra den SV-støttede organisasjonen Boikott Israel som tidligere har opplevd å få sin nettside stengt på grunn av "hat og rasisme."

Det spesielle med denne hendelsen er ikke salget av statens aksjer i Elbit. Statens eierandel var helt ubetydelig, og salget kunne like gjerne ha vært forretningsmessig begrunnet. Det spesielle ved saken er tidspunktet under valgkampen, og det iøynefallende mediestuntet Kristin Halvorsen pakket saken inn i. Her var det nemlig den politiske emballasjen og Halvorsens ryggdekning i valgkampen og desperate behov for stemmer som var det viktige.

Israelske myndigheter forsto også dette, etter at ambassadør Lian hadde forklart realitetene for dem da han ble innkalt på teppet til det israelske utenriksdepartement for å redegjøre muntlig den norske regjerings spesielle atferd. Men forklaringene bak lukkede dører gjør ikke saken bedre. Kristin Halvorsen har malt regjeringen inn i et politisk hjørne som gjelder langt mer alvorlige ting enn noen aksjer i et selskap. Også mer alvorlig enn hennes anti-israelske røkk som vi forutså måtte komme i valgkampen.

Elbit er nemlig leverandør av teknisk utstyr til langt mer enn forebygging av terrorangrep i Israel. Elbit er for eksempel leverandør av høyteknologisk utstyr til det nye jagerflyet regjeringen har besluttet å kjøpe fra USA, og på mange andre områder som Norge og norsk forsvar nyter godt av til egen beskyttelse. Dette lå nok langt fremme i bevisstheten under ambassadør Lians forsøk på brannslokning etter Kristin Halvorsens lek med politiske fyrstikker i valgkampen.

Kristin Halvorsens boikottutspill vil derfor komme til å ramme Norge langt mer enn bortfallet av inntekter på en aksjepost. Med mindre valget fører til dannelse av en ny regjering som kan ta avstand og frigjøre seg fra Halvorsens boikottvedtak, vil den rødgrønne regjeringen meget snart møte seg selv i døren i en rekke sammenhenger hvor den må velge bort effektivt høyteknologisk utstyr fra mange leverandører som i likhet med Elbit også bidrar med teknologi til krigen mot terror både i Israel og andre deler av verden, uten hittil å være beskyldt for brudd med den internasjonale humanitærretten.

Ingen i den regjeringen har tydeligere en Kristin Halvorsen med sine valgkamputspill illustrert utrykket om å skyte seg selv i foten.

FNs resolusjon 242

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Oversatt til norsk for NIS av Svein Brattgjerd, Drammen

22. november 1967

Sikkerhetsrådet Uttrykker sin vedvarende engstelse for den alvorlige situasjonen i Midtøsten. Fremhever den uakseptable tendens til å erobre nytt land via krig, og behovet for å arbeide mot en rettferdig og varig fred slik at ethvert land i området kan leve i sikkerhet. Fremhever videre at alle medlemsland som har godtatt De forente nasjoners charter, har forpliktet seg til å arbeide i samsvar med artikkel 2 i charteret.1. Bekrefter at oppfyllelsen av charterets prinsipper forlanger etableringen av en rettferdig og varig fred i Midtøsten, som bør inkludere påleggene om de følgende to prinsipper:(i) Tilbaketrekking av israelske militære styrker fra landområder som ble okkupert i den siste konflikten.(ii) Opphør av alle krav eller krigslignende tilstander og respekt for og anerkjennelse av suverenitet, territorial integritet og politisk uavhengighet for alle land i området, og deres rett til å leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser, fri for trusler eller krigsangrep.2. Bekrefter videre nødvendigheten av:(a) En garantert frihet for alle til å kunne seile i internasjonalt farvann i området.(b) Å oppnå en rettferdig løsning av flyktningproblemet(c) Å garantere territorial ukrenkelighet og politisk frihet av enhver stat i området, ved måter som bl.a. inkluderer etableringen av demilitariserte soner.3. Anmoder Generalsekretæren (i FN) om å utpeke en egen representant som må begi seg til Midtøsten for å etablere og bibeholde kontakten med angjeldende stater for å fremme forlik og hjelpe til med anstrengelsene for å oppnå en fredelig og akseptert avtale i samsvar med bestemmelsene og prinsippene i denne resolusjonen.4. Anmoder Generalsekretæren om å rapportere til Sikkerhetsrådet om spesialrådgiverens fremdrift i arbeidet så snart som mulig.Kilde: www.un.org/documents/sc/res/1967/scres67.htmFNs

Det villedende mantra: Konflikter kan bare løses ved forhandling

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Dato: 19-01-2005"All krangel rundt om i verden har i historiens løp blitt løst gjennom forhandlinger"
(Meretz partileder Yossi Sarid sitert av Gil Hofman i The Jerusalem Post, 10. august 2001)

Dette begrep som igjen og igjen er uttalt av israelske politikere og kommentatorer over hele det politiske spekter, at en løsning med palestinerne bare kan oppnås gjennom en prosess med forhandlinger, er helt og holdent falsk. Nøyaktig det omvendte er sant og tidligere statsminister Ehud Baraks fiasko gjennom ikke å oppnå en politisk løsning til tross for sine utrolige langtrekkende ettergifter, er akkurat et av bevisene for dette.

Ingen politisk løsning kan oppnås gjennom forhandlingsprosesser med mindre en israelsk regjering skulle oppstå, som for fredens sak i regionen, ville være villig til å forandre nasjonens natur og karakter så at det ikke lenger er en suveren jødisk stat.

Som avdøde Yitzhak Rabin engang sa:
"Palestina vil stige frem på ruinene av staten Israel" (Ma'ariv, 10. februar 1989).

Vår verdenshistorie rommer uttallige eksempler som demonstrerer at konflikter startet av aggressive regimer kan normalt bare løses gjennom militær makt og motstand og ikke gjennom forhandlinger. Her følger en liste på noen av verdens konflikter som ble løst gjennom militær makt:

Hitlers aggresjon ble nedkjempet militært av de allierte styrker.
Japans aggresjon og ekspansjonistiske vyer ble nedkjempet av styrker ledet av USA.
Iraks invasjon i Kuwait ble reversert gjennom militær aksjon av koalisjonsstyrkene.
Storbritannias væpnede styrker gjorde ende på Argentinas invasjon av Falklandsøyene.
Kuppene på Haiti og Grenada ble nedkjempet av styrker ledet av USA.
Noriegas diktatorskap ble avsluttet av USA- ledet invasjon av Panama.
Sovjets aggresjon mot Berlin ble bekjempet gjennom en massiv amerikansk luftbro.
Syd Korea ble bevart som en fri demokratisk nasjon, ikke gjennom forhandlinger, men gjennom USAs faste militære løsning.
Europa ble ikke reddet fra islamsk invasjon og styre gjennom at Charles Martel førte forhandlinger med de muslimske styrker; han seiret over dem i krigen ved Tours og Poitiers i Frankrike, med det resultat at Europa fikk frihet til å fremme sin egen valgte skjebne.
Mens Vest Europa ble frigjort gjennom militær seier av de allierte styrker over nazistene, ble Øst Europa i mange tiår Sovjetunionens slaver, som et resultat av 'forhandlinger' holdt i Jalta av Churchill, Roosevelt og Stalin.

Der hvor nasjoner har blitt bedratt til å oppgi frukten av militære goder og bestemt seg for en forhandlingsløsning, har nesten alltid den aggressive part vunnet. Vietnam er det mest soleklare eksempel:

Gjennom forhandlinger med Hanoi ledet av Kissinger gikk hele USAs investering, for i det minste å beholde Syd Vietnam som et fritt land, tapt. Nord Vietnam overkjørte Syd Vietnam som et direkte resultat av forhandlingsløsningen. Forhandlinger i og rundt Jugoslavia brakte ikke det ønskede resultat om fred til dette splittede land.

I dag er Makedonia et nytt eksempel på det nytteløse i politiske forhandlingsløsninger. Verken de uttallige traktater og forhandlinger, heller de årelange nærvær av FNs fredsbevarende styrker har ført Libanon til frihet og uavhengighet, ettersom denne nasjon i hovedsak forblir å bli styrt av sin Syriske nabo, som militært okkuperer Libanesisk jord.

Egypt og Jordan, som begge fikk enorme landområder og andre fordeler av Israel gjennom forhandlingsprosessen, og med resultat at begge disse land undertegnet fredsavtaler med Israel - har allerede trukket tilbake sine ambassadører fra den jødiske staten og er under et økende press for å gå sammen med resten av den arabiske verden i den neste krigen mot Israel.

Behøver jeg å nevne flere eksempler ? Vi har Kashmir, Nord Irland og mange andre, som til tross for utallige dager med forhandlinger av de involverte parter, til dags dato ikke har kommet til fredelige løsninger på sine problemer, og der blodet fortsetter å flyte til denne dag.

Nei, herr Yossi Sarid, du tar feil når du (og mange andre) sier:
"All krangel rundt om i verden har i historiens løp blitt løst gjennom forhandlinger".
Historien er bevis for at det omvendte er sant!
Forhandlingsprosessen har sjelden løst konflikter på en tilfredsstillende måte.
Du må vinne en krig for å kunne vinne freden.
Dette er den nære på enstemmige leksjon som historien gir!

Jeg er redd for at bare etter at Israel har gjennomgått enda mer vold og mange flere drepte, vil landets ledere endelig være villige til å vurdere hva jeg tror er den eneste veien ut av denne pågående, forferdelige knipe.

"Det er ikke tvil om at hva som etterlyses er et nytt lederskap, en mer korrekt oppfatning av virkeligheten, en sunn erkjennelse av fiendens mål, og klar, definitiv strategisk- politisk planlegging. Det må ikke forekomme noen fumling i mørket og noe som bare er taktiske utveier, for de vil ikke føre oss noen steds hen. Hvis vi ikke har et vel definert, realistisk mål, vil det ikke være nødvendig å bekjempe araberne for vår overlevelse. Araberne trenger ikke å kjempe. Jødene vil som vanlig ødelegge seg selv." (Oberst Jonathan Netanyahu, i referanse til venstresiden: Selvportrett av en helt, side 227).

For å løse Israels nærværende og ikke tolerable og farefulle situasjon, må Israels forsvaret IDF gå inn i alle områder som nå er under PA kontroll og reetablere Israelsk lov og orden gjennom:

Finne og fengsle alle kjente terrorister.
Konfiskere alle illegale våpen i palestinsk besittelse.
Alle institusjoner, televisjons og radio stasjoner, moskeer eller andre plasser som aktivt promoverer vold og Jihad mot det jødiske folk, stenges inntil disse opphører.
Belønne og beskytte alle trofaste, lojale og fredselskende palestinere som ønsker å leve i fred med Israel og oppriktig avsverger seg vold.
Tilføre disse fredssøkende palestinere med så mye uavhengighet som mulig og gi dem anledning til å styre sine lokale samfunn, med valget om å få fullt israelsk statsborgerskap med fulle rettigheter og fulle plikter (inkludert militærtjeneste!).

Dersom, om det er av frykt enten for å trekke araberstatene inn i en krig eller for ytterligere å stå i mot en stadig mer fiendtlig verden, Israel ikke vil ta disse grunnleggende steg for å gjenopprette roen - og fordi ingen politisk løsning for tilfelle er mulig med dem som bare bruker Israels ettergifter for fred til å ødelegge den suverene jødiske staten i sin islamske midte - kan det følgende inntreffe:

Et totalt sammenbrudd i Israels sikkerhet, både innenfor og utenfor den grønne linje, med forferdelige terroristangrep på kjøpesentre og andre plasser som forårsaker stort antall med drepte og skadede.
En stadigvarende og økende nedgang i turismen i månedene som kommer, som fører til en alvorlig nedgang i hele landets økonomi.
Israels vegring for å gå inn i A- områder hurtig og kraftfullt vil sette araberne i stand til å tippe vektskålen i sin favør gjennom fortsatt terrorisme og israelske mottiltak - som vil medføre introduksjon av en internasjonal observatørstyrke i "territoriene", som i overskuelig fremtid vil binde hendene på en hvilken som helst israelsk regjering som skulle ønske å ta unilaterale beslutninger til beste for sitt folk.
Å la være og ikke fylle "tomrommet" på "Vestbredden" betyr en mulighet - eller gir en oppmuntring - for verdens drøye en milliard muslimer til å fortsette presset for en islamsk palestinsk stat i disse områdene. Denne staten vil uten tvil bli det springbrett Iran, Irak, Libya, Hamas, Hizbullah og alle andre fanatiske muslimkrefter er ute etter for å oppfylle drømmen til millioner på millioner av muslimer, nemlig å ta kverken på den suverene staten Israel, reetablere en pan- arabisk muslimsk verden i Midtøsten befridd for denne jødiske "kreftsvulst".
Millioner av jøder og kristne verden over tror at Israels Gud gav dette lille landet i sin helhet til Sitt eget folk som en evigvarende eiendom. Å nekte det relevante i dette eldgamle løftet - og dermed sette spørsmålstegn ved hele det historiske grunnlag for en forbindelse mellom jødene og dette landet - ville risikere jødenes historiske krav til landet. Dersom Judea og Samaria ikke skulle tilhøre det jødiske folket, hvilken rett ville de da ha til å kreve Beer-Sheba, Tel Aviv eller Haifa?

Kortsynte politikere ville hevde at å gjenopprette kontroll over disse områder ville skape en demografisk mardrøm for Israel - at den arabiske befolkning i en slik alt- omsluttende Israelsk stat snart ville være flere enn dens jøder. Men sannheten er rett og slett det motsatte.

Det øyeblikket Israel reetablerer full suverenitet over hele Israels land, ville over en million av de muslimske arabere som nå bor i Judea og Samaria ikke ønske å bli værende som full-ekte statsborgere i denne jødiske staten og ville reise av egen fri vilje. Motsatt ville utallige jøder som fremdeles er i diasporaen kjøpe hus i Judea og Samaria, bosette seg der og slik skape en langt annerledes demografisk situasjon.

Israels manglende vilje til å ta disse drastiske steg kan imidlertid meget godt sette hva som nå er igjen av den lille jødiske staten og dens innbyggere i en meget stor fare; sikkerhetsmessig, økonomisk og til og med demografisk.

Må Gud reise opp modige menn i Israel til å ta de rette beslutninger!

Carter, Israel og pengene

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Den 9. desember 2002 kritiserte ekspresident og fredsprisvinner Jimmy Carter, Israel. Carter hevdet at Israel ikke respekterer FNs resolusjoner. Men Carter sier ikke ett kvekk om at araberlandene aldri har godtatt FNs resolusjon som også ga jødene rett til å leve i Eretz Israel-Palestina. Videre nevnte Carter overhodet ikke arabernes terrorhandlinger, men legger all skyld for volden på Israel i det han definerer som verdens mest skremmende konflikt. Carter fortsetter tradisjonen med å gjøre jødene til verdens syndebukk; dette på en årstid da jødene tradisjonelt har blitt forfulgt. At Israel må kjempe for sin eksistens, omringet av fanatikere som bare ønsker å la muslimske arabere leve, gjør tydeligvis lite inntrykk på Carter.

Våpensalg for å bygge fred?

Carter snakket som om Israel ikke respekterer FNs resolusjon 242. Hvor i resolusjonen står det at Israel må gi araberne alle territorier som de krever? Resolusjon 242 framholder tvert imot at Israel har rett til sikre grenser. dagens grenser er langt fra sikre, fordi araberlandene har fått en hel rekke våpen, både konvensjonelle og for masseutryddelse, bl.a. fra USA.

Samtidig som "fredssamtalene" mellom Israel og Egypt pågikk i USA, lovet Carters USA å forsyne Egypt og Saudi Arabia med tanks, fly og andre offensive våpen av ypperste kvalitet, noe som også raskt ble gjort. Dermed forsvant den store kvalitative forskjellen, den eneste som var i Israels favør. Med slike venner behøver Israel ikke ha fiender. Krigsrisikoen i Midtøsten steg, via Carter, som i dag "har til hensikt å forhindre væpnede konflikter".

Sikre grenser

Resolusjon 242s krav til sikre grenser for Israel er basert på Pentagonplanen (The Joint Chief of Staffs Map for Defensible Israeli Borders, 29.6.1967). Kartet viser klart hva USAs militære eksperter mente var "sikre" grenser. Foruten Gazaområdet mente USA at Israel IKKE kunne gi araberne fjellene i Samaria og Judea, Golanhøydene, sentrale områder av Sinai og store områder rundt Sharm e-Sheikh (i dag under egyptisk kontroll):

Nå som araberne har skaffet seg bedre artilleri, ballistiske raketter o. a., trenger Israel i hvert fall ikke mindre areal for å overleve. Hvorfor skal jødene presses til det som Israels høyaktete Abba Eban (AP) kalte "Auschwitz-grensen", når man f.eks. vet at Adolf Hitlers Mein Kampf blir trykket i PLOs Ramallah? Hva forteller det om den arabiske holdning til jøder når tidligere Nobels Fredsprisvinner Egypt, under islams Ramadan, kringkaster en TV-serie under navnet "Rytter uten hest", en arabisk utgave av Verdens fremste antijødiske historie, Sions Vises Protokoller?

Fredelig løsning for flyktningsproblemet?

http://www.terrorismawareness.org/jimmy-carters-war/
Carter krever at Israel skal komme seg vekk fra "Vestbredden" og la flyktningene vende tilbake. Vet han ikke at det han selv kaller "Det hellige land" har sine dypeste røtter i Judea og Samaria? Og hvordan kan demokratiet Israel overleve dersom det skal infiltreres av fiendtlige arabere, for hvem demokrati er absurd? Israels arabere var blant dem som danset i gatene både da Irak bombet Israel i 1991 og da over 3.000 sivile 11/9-01 ble massakrert av terrorister i USA.

Lille Israel absorberte ca. 650.000 av de 900.000 jøder som ble kastet ut fra arabiske land der de hadde hatt sine hjem. Hvorfor har araberne, med sine ca. 600 ganger større

landområder og olje, nektet å ta seg av de 600.000 arabere som flyktet fra Israel, om de i det hele tatt bryr seg om dem? [Les om flyktningsmyten ]

Ekstremistisk fredspris

Den norske Nobelkomité har tidligere gitt fredsprisen til Sadat, som kom med hakekorssymbol i slipset til Jerusalem, og til Arafat, som utgir Hitlers bok i Ramallah. Komitémedlem biskop Gunnar Stålsett talte i Oslo 6. april 2002 mot Israel, tross hakekors som demonstrantene heiste noen meter fra ham. Et annet medlem, tidligere SV-dronning Hanna Kvanmo, ønsket å ta fredprisen fra Israels Shimon Peres, men ikke fra Arafat. Burde ikke en person som henne, tidligere dømt for samarbeid med nazistene, være litt mer balansert?

I Aftenposten 11/10-02 kom Nobelkomitéens leder, Gunnar Berge, med kritikk av USAs president og uttalte at den ga Carter prisen også for å gi USA "et spark på leggen". "USA og alle de land som deler USAs oppfatning om krig mot Irak," sa Berge. Nå er det altså formelt stadfestet: Norske Nobels Fredspriskomité er venstreorientert og at prisen er rent politisk betinget.

Fredsøkonomi

Historien dreier seg ikke bare om ideologi, men også om penger. For sin innsats for fred fikk i 1994 forskningsstiftelsen FAFO, der Terje Rød-Larsen var direktør, 100.000 dollar fra Jimmy Carter-stiftelsen i USA. Blant prisutdelerne under seremonien i Oslo var Shimon Peres. Tidligere samme dag (!) mottok Carter-stiftelsen 5 millioner kroner fra daværende bistandsminister Kari Nordheim-Larsen (Ap) (Aftenposten 08.05.02).

I 1994 fikk også Shimon Peres Nobels fredspris (sammen med Yasser Arafat og Yitzhak Rabin). Tidligere medlem i Nobelkomitéen, Kåre Kristiansen, fortalte at komitéen ble presset av Terje Rød-Larsen til å gi prisen til Peres (Aftenposten 27.4.2002). I 1999 mottok Rød-Larsen og Mona Juul 10.000 dollar på deling fra en amerikansk-jødisk stiftelse. I stiftelsens jury satt Shimon Peres. Samme år fikk Rød-Larsen og Mona Juul en fredspris på ca. én million kroner fra Peres-senteret i Tel Aviv. Siden 1998 har Peres-senteret fått over 10 millioner kroner fra Norges UD, der Rød-Larsen og Juul har gode kontakter. Rød-Larsen må fortsatt redegjøre for hva som skjedde med ca. 80 millioner kroner som forsvant i FIDECO-skandalen og de 12 millioner kroner som forsvant fra hans kontor i Gaza. Kameraderikulturen fortsetter, nå med Carter.

Å gi jødene skylden for verdens største problem og å forsvare tyranniet Irak, som bruker kjemisk krigsføring mot sivile, er ikke forenelig med fredsbegrepet. Men ekstrem ideologi viser seg altså å være lønnsom, ekstremt lønnsom.

Hvorfor foregår det en enorm opprustning i Egypt?

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Hvorfor foregår det en enorm opprustning i Egypt, et land ikke omgitt av truende fiender? Og hvorfor nøler USA med å gi Israel informasjon om hvilke våpensystemer det utstyrer Egypt med?

Ansatte i det israelske forsvaret spør seg selv hvorfor USA ikke vil la Israel få vite hvilke våpen Egypt blir forsynt med. Per i dag definerer Israels militære etterretning Egypt som en fare, men ikke som en trussel, ifølge en rapport omtalt i Haaretz. Spørsmålet som opprører Israel er hvorfor Egypt, som etter at landet underskrev fredsavtale med Israel ikke lenger er truet av et eneste land, trenger en så massivt opprustning av sine våpenlagre...USA hevder de våpen som de forsyner Egypt med er tenkt brukt til forsvar eller avskrekking. Men Israel er bekymret over dette svar fra USA. USA har gjort det klart at de ikke har til hensikt å gi Israel informasjon med hensyn til den militære hjelp Egypt mottar av USA.

The Ariel Center for Policy Research (ACPR) presenterte nylig en analyse gjort under ledelse av major Shawn Pine, ekspert innen det amerikanske forsvar på kontraspionasje . Den oppsiktsvekkende påstand som Pine reiser i sin studie, er at Egypt ikke bare forfører, men åpenlyst lyver overfor resten av verden når det gjelder hvor mye landet bruker årlig på sitt forsvarsbudsjett. Ifølge CIA bruker Egypt årlig 2.7 milliarder dollar på sitt forsvar, altså omkring 8.2 % av landets BNP. Pine påpeker klart at Egypts reelle utgifter til forsvaret er nærmere 20 milliarder dollar, altså 7 ganger mer enn tidligere antatt. Dr. Hillel Frisch ved Bar-Ilan universitetet tror at sannheten ligger et sted midt i mellom.

Midtøsten

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Islam

Islam
Hvem okkuperer Midtøsten og Nord-Afrika?
Muslim Anti-Semitism: A Clear and Present Danger (Robert S. Wistrich)

The Islamic Movement in Israel (Raphael Israeli )
The Agenda of Islam - A War Between Civilizations Professor Moshe Sharon
En trussel mot Verden: "Tell Children The Truth (Islams ofre)"
Massakrer i Midtøsten? Et større problem i større område

Den militære situasjonen

Iran's Nuclear Program Speeds Ahead (10.3.2003)
Nuclear programs of Arab and Islamic states. (Draft):28.2.2001. Steinberg & Etengoff (MS Word dokument, 600 KB)
Maktbalansen
Hvorfor foregår det en enorm opprustning i Egypt?
Krigen begynner etter fredagsbønnen.
IISS annual publication the Military Balance. Covers arms sales, security information and defence expenditure worldwide
Er det konflikter bare i Midtøsten? SIPRI Yearbook 2000: Major armed conflict

Diverse

Arabisk boikott av Israel: "Goliats" nettverk presser en hel verden til ikke å handle med det israelske "David" (03.05.2004)
Fredsprosessen
Ekstremister og krigsrisiko
Norges Nobelkomite, Jimmy Carter og hans bidrag til fred
Boken "Myndigheten er gitt": Terrorisme og internasjonal kriminalitet (2002)
Hvorfor er det ille i Midtøsten og hva vil araberne?
Hvem okkuperer Midtøsten?
"Hva gjør jøder i Gazaområdet?"
For å forstå Midtøsten må du forstå Islam. Først et kart over Islam i verden
"Jeg lever et normalt liv" sier Saudi Arabias sjefsbøddel

USA og Israel

Er Israel sterkere og tryggere pga USAs støtte?
American Aid to the Middle East: A Tragedy of Good Intentions (Kan ikke åpne PDF?)
USA and UK, don't betray your allies

USA og araberlandene

US aid to Egypt: What is Uncle Sam supporting?
Clinton and the CIA: Supporting peace and Israel?
Slik handler CIA i selvstyreområdene

Våpenstrømmen til Midtøsten

SIPRI: The volume of transfers of major conventional weapons: by regions and other groups of recipients and suppliers, 199099 (PDF)
Hvorfor Frankrike støtter Irak
n av hundrevis av lignende nyheter som kommer hvert år. Boeing To Upgrade Egyptian Apaches To AH-64D Configuration
Chemical Warfare in The Iraq-Iran War 1984

Disse organisasjoner støtter Iraks krigsplaner

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Disse organisasjoner støtter Iraks krigsplaner, ved å hindre militær aksjon mot den irakiske krigsmaskinen

De samlet seg for et tilsynelatende Fredsinitiativ. Tror de virkelig at det er mulig å påvirke Irak med blomster eller diplomati, som hittil ikke hjalp noe i flere tiår?

Tatt fra: Fredsinitiativet http://ingenkrig.no/tilslutninger, 15.02.2003.

(alfabetisk liste)

Afghanistankomiteen i Norge
Aker universitetssykehus fagforening
AKP
Alternativt nettverk Norsk jord- og halmbyggerforening
ANSA
Antikrigsnettverket
ATTAC
AUF
Bergen Venstre
Bestemødrene på stortingsplass
Blekkulfs miljødetektiver
Bytteringen i Ås
CARE Norge
CARITAS
Centre for Partnership in Development (Diakonhjemmet)
Centre for Peacebuilding and Conflict Management
Changemaker
Dagbladets grafiske klubb
Dagbladets transportarbeiderklubb
Delta Internasjonalt KFUM-KFUK
Demokratisk Alternativ
Den norske fredskomite
Den norske Tibet-komite
Det Islamske Forbundet
Det Norske Misjonsselskap
El & IT-forbundet, Oslo og Akershus distrikt
El- og IT-Forbundet
Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleier
Fellesrådet for Afrika
Fellesutvalget for Palestina
Flyktningerådet
Folkeaksjonen mot krig
Folkereisning mot krig
Foreningen Kilden Økosamfunn
ForUM for utvikling og miljø
FORUT, Solidaritetsaksjon for utvikling
Fredsbevegelsen i Bodø
Fremtiden i våre hender
Greenpeace
Grønn ungdom
Handel og Kontor
Holistisk forbund
Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet
Human-Etisk Forbund
Humla kultur - revolusjonsverksted
IALANA Norge
IFOR Norge
Informasjonsarbeidere for fred
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Internasjonale sosialister
IOGT
Irakaksjonen i Oslo
ISFiT
Islamsk kvinnegruppe i Norge
Islamsk Råd
Juvente
Kontur Tidsskrift
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar i Oslo
Latin-amerikagruppene
Legfransiskanerne i Oslo
LO i Bodø
LO i Nedre Romerike
LO i Oslo
LO i Vesterålen
Mellomkirkelig Råd
Miljøpartiet De grønne
MIRA-senteret
Musikernes fellesorganisasjon
Muslimsk studentsamfunn
Nansenskolen (Norsk Humanistisk Akademi)
Nei til atomvåpen
Nettverk av engasjerte buddhister
NKF Vestfold
Norankomiteen
Nord-Norsk Fredssenter, Narvik
Norges Bygdekvinnelag
Norges fredslag
Norges fredsråd
Norges KFUK - KFUM
Norges kommunistiske parti
Norges kommunistiske studentforbund
Norges Kommunistiske Ungdom
Norges Kristelige Studentforbund
Norges Kristne Råd
Norges Muslimske Ungdom
NORMAL
Norsk Folkehjelp
Norsk Folkehøgskolelag
Norsk fredssenter
Norsk Grafisk Forbund
Norsk Helse- og Sosialforbund
Norsk Jernbaneforbund
Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund
Norsk Kommuneforbund
Norsk Lokomotivmannsforbund
Norsk Målungdom
Norsk Olje- og Petrokjemisk fagforbund
Norsk Transportarbeiderforbund
Norske billedkunstnere
Norske leger mot atomvåpen
NSU Bergen
NTL
NTLs Fylkesutvalg i Oslo
Oljearbeidernes Fellesammenslutning
Oslo AP
Oslo grafiske Fagforening
Oslo Hotell- og Restaurantarbeiderforening
Oslo kvinnesaksforening
Oslo RV
Oslo Sporveiers arbeiderforening
Oslo SV
Pakistansk Studentersamfunn
Palestinagruppene i Norge
Palestina-Israel-Oslo (PIO)
Palestinakomiteen
Palestinakomiteen i Oslo
Palestinsk Forening
Poeter for fred
POSTKOM
Postkom, Oslo og Akershus krets
Postkom, Troms og Finnmark krets
PRESS Redd Barnas Ungdom
PROION
Radio Latin-Amerika
Redd Barna
Revolusjon!
RV
Rød Front
Rød ungdom
Senterungdommen
Sentraladministrasjonens Tjenestemannslag
Sivile vernepliktiges tillitsmannsutvalg
Skolenes Landsforbund
Solidarisk bevegelse for frihet og demokrati i Iran (Norge)
Solidaritetskomiteen Kurdernes venner
Sosialistisk ungdom
Spis de rike
Stiftelsen Korsvei
Stiftelsen Tusenårsilden og Tusenårsvarden
Studentenes fredsfestival
Studentersamfundet i Trondhjem v/Styret
Studentprestene i Oslo
Støttekomiteen for Vest-Sahara
SV
Søndre Nordstrand Fagforening (NKF)
Tidsskriftet Ildsjelen
Tjen folket
Transportarbeiderklubben på Nor-Cargo Pakketrans
TV-stiftelsen Innsikt
Ungdom for fritt Palestina
Ungdom mot narkotika
Ungdom mot vold
Unge kunstneres samfunn
Unge venstre
Utdanningsforbundet
Utviklingsfondet
Vestoppland Folkehøgskole
World Islamic Mission

Hitler Den fredelige

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

Hitler Den fredelige

Slik er Hitler: Der Führer, som han ble skildret for dere ogs som han virkelig er er ble trykt i 1941, på norsk. Det er vanskelig å sammenligne kritikernes beskrivelse av England og Frankrike i denne tid og USA i dag. En må virkelig lese mye for å kunne finne en kritisk journalist som har noe positivt å si om USA og Bush. Den massive kritikk av demokratiet USA gir inntrykk at Irak er en fredelig stat.

Den endelige seier over England skal innlede en fredfull, bedre fremtid for nasjonene, og en seier for rettferd og orden, avslutter heftet, Slik er Hitler


Chamberlain reiser for å tilfredstille Hitler. Chamberlain reiste tilbake og erklærte at han oppnåde Fred i vår tid. Avisene kåret ham til århundrets største politiker. En avisredaktør foreslå å henge Churchil, som er en krigshersker. I dag ønsker mange å tilfredstille de arabiske tyranniene med alt de krever. Også israelske ledere pleier å reise til arabiske tyranner, mens tyrannene reiser ikke til demokratene.	Dagens bilde av George Bush, slik han er beskrevet av venstreekstremister, er betydelig dårlige enn Hitlers bilde, før Annen verdens krig. Har vi lært noe?

I 2003 forteller mediene og venstreorienterte politikere at USA ønsker krig, at Bush tvinger til krig. Det er ikke første gang det ble sagt.	"Fredens mann" 2003 er den franske presidenten Jacque Chirac og den norske Nobelkomiteen har allerede fått anbefalt å tildele ham prisen, som er finansiert av sprengstoff- og våpenfabrikken Nobel. Mens til og med Soviet og andre diktaturer nektet å selge Irak kjernevåpen, har Frankrike ved Chirac bygd for Sadam Osirak-annlegget i Tamuz. I tillegg solgte Frankrike Irak store mengder av våpen, som ble brukt for å føre krigen mot Iran, som kostet over én million livet. Også Jimmy Carter fikk Nobel fredspris, etter at han forsynte diktaturene Egypt og Saudi-Arabia med våpen. En annen Fredens mann er Sadat fredsaktivistene er også glad i Tysklands fredelige antikrigshandling angående Irak. Forresten, ca 70 % av det kjemiske og biologiske våpen i araberlandene kommer fra Tyskland. Bilde: Toby Melville/ Reuters.

Fra en demonstrasjon mot demokratiske USA, men ikke mot mord-diktaturen Irak. London, 15.2.2003. En artikkel i Aftenposten erklærte Bush farligere enn Sadam Bilde: Toby Melville/ Reuters.

Hvorfor Frankrike støtter Irak

Mon, 25 May 2009 00:00:00 -0700

18.3.2003

"Pasifistene" fortsetter å støtte morderiske regimer, inkludert Saddams Irak, som har massakrert titusenvis av mennesker, inkludert egne sivile og truer verdens største konsentrasjon av jøder.

Hva er så spesielt med Frankrike, Tyskland og Russland? Det er åpenbart at disse land står i mot USAs forsvarskrig mot det irakiske terrorregimet. Det er stort sett naivitet, men også hat og økonomiske interesser som bak kulissene mobiliserer og finansierer mange "spontane", men godt organiserte "fredsdemonstrasjoner" mot USA. Bare dersom USA vil holde seg borte fra Irak, skal de glemme sin omsorg for irakiske barn, akkurat som de sluttet å vise omsorg for de sultne afghanerne. Vi får bare vente og se.

Det er noe som er spesielt med Frankrike, Tyskland og Russland. De er USAs konkurrenter til arabisk olje og penger og har bidratt mer enn andre til at Irak fikk mulighet til å drepe over en million mennesker i området. Selv om artikkelen ikke handler om Tyskland, kan vi ikke ignorere at landet har forsynt araberlandene med ca. 70 % av det kjemisk- og biologiske våpenarsenal de har. Det meste er produsert av bedrifter som bruker samme navn siden de produserte krigsmidler for Hitler. Nå inkluderer anti-USA-fronten også Kina, som sammen med Nord-Korea erstatter tyskland som største leverandør av kjemisk og biologisk våpen til araberlandene, og Russland, som i årevis har bevæpnet araberne og styrt en god del av krigen mot Israel. Russland er på veien tilbake til Midtøsten, med "fredsforkjempernes" støtte.

Vi er ikke ekstremister og vi er imot folkemord på jøder og andre, så vi må støtte alt som kan stoppe Iraks fascisme. Følgende artikkel gir oss litt ammunisjon for å informere andre. Kopi og engelsk versjon finner du også i vår web:

La oss kjempe for en mer fredelig Midtøsten og verden.
La oss ikke gi passiv støtte til dagens fascistiske regime, slik som tidligere generasjoner passivt støttet nazismen.

Shalom over Israel, over deg og over hele verden
Amen.

Frankrige er nå et hovedsamarbeidsland for Irak når det gjelder handel

Michael Campell
Vancouver Sun
(Our English copy )

25.februar 2003

Oversatt for NIS av Svein Brattgjerd

Jeg finner det merkverdig at avsmaken mot vold, tortur og krig som manifesterer seg i di siste ukers fredsmarsjer ikke synes det er viktig å oppmuntre til en eneste fredsmarsj for å kreve at Saddam Hussein stopper sine groteske voldsgjerninger mot sine medmennesker og samarbeider med FN i deres resolusjoner for å forhindre krig.

For mange er det mye mere morsomt å rette skytset mot USA. Dette gjelder åpenbart noen av di gruppene som organiserte di siste ukers fredsmarsjer, slike som "International Answer", "Raise the Fist" og "Anti-Imperialist League". Åpenbart er ingen av disse tilhengere av den kapitalistiske verden.

Nyhetskanalen CBC sender jevnlig programmer der di setter søkelyset på USAs motiver i Irak konflikten. Man anfører handelsinteresser som en av di sterkeste motivasjonsfaktorene for USA. Dette aspektet krever en mer balansert debatt der man bør notere seg tilsvarende spørsmålsstillinger når det gjelder å belyse begrunnelsene for de andre store aktørene-noe som ikke er kommet tilsvarende i søkelyset.

Jeg blir ikke forbauset over å se en gjennomgang av handlingene til Frankriges president Jacques Chirac som har hatt omfattende handelsforbindelser med Saddam, noe som går hele 26 år tilbake i tid. Det begynte med salget av 2 kjerne- reaktorer til Irak med nok anriket uran til å bygge tre eller fire atombomber.

Chirac deltok også i våpensalget med en 1,5 mrd. USD kontrakt, noe som inkluderte 60 Mirage F1 jetjagere, bakke til luft raketter og avansert elektronikk. Mannen som omfavnet morderen Robert Mugabe forrige uke, har ofte omtalt Hussein som sin personlige, nære venn.

Senest i Juli underskrev Frankrige en kontrakt verdt 5,3 Mrd USD. med Irak for ikke olje-relatert utstyr og tjenester. Siste år greidde Frankrige å dra mere penger ut av FNs olje for mat program enn noen annen nasjon, og har vedvarende drevet lobbyvirksomhet for å redusere sanksjonene mot Irak.

Da USA og England forlangte tøffere kontroller for å forsikre seg om at den økende oljeinntekten ikke ble brukt til våpenoppkjøp, protesterte Frankrige og sa at slike kontroller ville undergrave Iraks suverenitet. Siden 1996 har Frankrige solgt varer, direkte, eller indirekte, for 14Mrd USD til Irak.

Jeg ville ikke bli forbauset om man fikk en protestmarsj som fordømte Frankriges store rolle i å selge våpen til Irak og å finansiere Saddams brutale regime og dets metoder for å holde seg ved makten. Men Frankrige er ikke det eneste landet med forretningsinteresser i Irak. Russerne har lånt 20Mrd. USD til Saddams regime. Tror du at et nytt regime i Irak vil ønske å ordne opp i disse forpliktelsene? Kanskje russerne ikke ville ta sjansen på å finne ut dette.

For litt over to uker siden signerte russerne en 200mill USD kontrakt med Irak innenfor transport og kommunikasjon. For flere måneder siden underskrev russerne en 1,52 Mrd USD avtale med landet.

Ikke noe land har hatt mere forretningstransaksjoner med Irak etter 1996 når det gjelder olje for mat programmet.

Russernes handelsavtaler med Irak viser, i følge FNs oversikt, at dette er mer enn 4,5 Mrd. USD i di siste seks år. FNs oversikt viser også at organisasjonen har godkjent: 798 kontrakter mellom Frankrige og Irak, 862 kontrakter mellom Russland og Irak og 227 kontrakter mellom Kina og Irak.. Alle kontraktene gjelder olje for mat programmet.

Det bør være en åpen debatt om disse forretningsinteressene har påvirket Russland, Frankrige og Kinas opposisjon til en amerikansk ledet militær intervensjon i Irak, eller om oljeinteressene har påvirket amerikanernes aksjoner mot landet.

Uheldigvis er bare det sistnevnte spørsmålet oppe på sakskartet, noe som underbygger den voksende bevisbyrde om at en bred, antikapitalistisk og anti-amerikansk følelse er basis for di fleste antikrigsprotestene.