Senter mot antisemittisme (SMA) Senter mot antisemittisme (SMA)

Fredspartnerne som aldri har eksistert

Tue, 27 Jul 2010 00:00:00 -0700

Joe Kaufman [1,2] er leder for Amerika mot hat og er grunnlegger av Unge Sionister

Til norsk for SMA ved Jørild Svalestuen

Den 14. februar i år møttes alle de store Palestina-arabiske terroristgruppene i kontorene til Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) for å ha fredssamtaler. Disse samtalene handlet ikke om fred med israelerne. Nei, dette møtet var for å gjøre opp uenighetene dem imellom, slik at all energi kunne dirigeres på voldelig vis mot Israel. Vesten har vært besatt av å finne en fredspartner for den jødiske staten, men ingen ville ha blitt funnet her.

Det Palestina-arabiske folket kan stort sett inndeles i to leirer: 1) en religiøs terroristleir og 2) en sekulær/nasjonalistisk terroristleir. Medlemmer av det Palestina-arabiske samfunn velger vanligvis side med en av disse, enten gjennom politikk, sosiale anliggender eller vold. Det er få gråsoner innenfor dette.

Den religiøse terroristleiren er dannet fra organisasjoner som springer ut fra Det muslimske brorskap (MB), al-Ikhwan al-Muslimun, en gruppe som ble dannet i 1920-årene i Egypt og som kombinerte fundamentalistisk islam med en med ekstremistisk politisk dagsorden [inkludert tysk nazisme]. Palestinske organisasjoner som passer inn i denne kategorien, inkluderer Hamas og Palestinsk Islamsk Jihad (PIJ). PIJ, selv om den er avledet fra Brorskapet, ble etablert i 1979 med en sterkere tilknytning til de mer voldelige metodene til den iranske revolusjonen som ble skjedde samme året.

Den sekulære terroristleiren består av grupper som faller inn under paraplyen til Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO). De to hovedgruppene som utgjør PLO, er Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelse eller Fatah og Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP). I motsetning til Fatah, som bruker islamsk billedspråk, opererer PFLP ene og alene som en marxist-leninistisk organisasjon.

Alle disse fire organisasjonene, i tillegg til 9 andre, holdt et felles møte i hovedkvarteret til PFLP i februar. Dette møtet kom til etter et egyptisk initiativ om forsoning mellom partene, og etter det som blir betegnet som en «gjenreising av nasjonal enhet». Men i henhold til PFLP, handlet dette mindre om å gjenskape enhet blant de palestinske gruppene enn om å kjempe mot Israel som en samlet styrke.

Som PFLP-leder Rabah Muhana erklærte etter møtet, hadde «en atmosfære der nasjonale interesser plasseres foran gruppens interesser, fått overtaket. Alle gruppene var enige om det presserende behovet for å avslutte splittelsen i den hensikt å konfrontere okkupasjonen.»

Det skal være visst at ingen kjærlighet er gått tapt mellom mange av gruppene, især Fatah og Hamas. I juni 2007 utførte Hamas et blodig kupp mot Fatah, der PLO-gruppen ble kastet ut fra Gazastripen mens omkring 400 personer assosiert med Fatah, ble henrettet. Som denne forfatteren skriver: Fatahs offisielle webside innholder en beskrivende tegning av Hamas-lederne Khaled Mashaal, Mahmoud al-Zahar og Ismail Haniyeh med deres ansikter dekket med bloddråper.

Nå ser det ut som om disse to gruppene kommer sammen slik det har blitt rapportert, og at alle de palestinske terrorgruppene har uttalt støtte til den egyptiske planen. Selvfølgelig varsler ikke dette godt for dem som har vært fast besluttet på å finne en fredspartner for Israel. I henhold til USA og EU, er Fatah den eneste som passer inn i dette programmet, i hvert fall for deres vedkommende.

Navnene til tre av de fire organisasjonene som er nevnt tidligere som representanter for det palestinsk-arabiske folket; Hamas, PIJ og PFLP, kan finnes på terrorlistene som er satt sammen av både USA og EU. Fatah synes å være den eneste som er utelatt fra listene men dette er noe misvisende.

På toppen av terrorlistene finnes al-Aqsa-martyrenes brigade (AMB), som beskriver seg selv som militærfløyen til Fatah. Den ble satt på USA-listen i mars 2002, og på EU-listen i oktober samme år. Gruppen har virkelig en forhistorie med å bruke sivile som skyteskiver via slike metoder som selvmordsbombing. Gruppen har tidligere samarbeidet med slike som Hamas og PIJ.

Mens myndigheter innrømmer en tilknytning mellom AMB og Fatah, arbeider de også for å lage avstand mellom de to i noe som synes som et forsøk på å separere Fatah fra terrorisme. Men det finnes ikke noen avstand mellom Fatah og AMB, fordi de essensielt sett er samme organisasjon.

AMBs websideadresser www.kataebaqsa.org og www.kataebaqsa.ps, er fremdeles aktive, men innholdet i dem har blitt fullstendig fjernet. Dette er ikke noe problem for AMB, da denne gruppen deler den offisielle websiden til Fatah, www.fateh.org Når som helst kan man se AMBs logo på Fatahs hjemmeside sammen med en link til AMBs siste terrorkommuniké som diskuterer AMBs siste angrep og viser til Israel som «fienden».

Øverst på alle Fatahs websider, inkludert AMBs terrorkommunikéer, er det et stort bilde av lederen for Fatah og presidenten for Palestina-arabernes selvstyremyndighet (PA), Mahmoud Abbas. Dette er den samme Mahmoud Abbas som for mindre enn to måneder siden hedret tre falne AMB-drapsmenn som «Shahids» eller hellige martyrer, etter at de drepte en 45-årig israelsk rabbiner, Meir Avshalom Hai. Hai, som ble skutt ned under et angrep mens de kjørte forbi ham 24. desember, etterlater seg kone og syv barn. Abbas besøkte og kondolerte familiene til de døde illgjerningsmennene.

Når de 13 palestinsk-arabiske terroristgruppene møtes i PFLP-hovedkvarteret, gjør de dette med en forståelse av at selv om de kan ha personlige uenigheter seg imellom, så er de alle samlet i et intenst hat mot Israel.

Det er denne forståelsen som driver dem til å velge vold fremfor fred, og det er denne forståelsen som alltid vil lure dem som søker å bagatellisere terroristgrupper og som dytter Israel inn i en overenskomst med fiender, som Fatah, som kun ønsker Israels ødeleggelse.

Noter:

[1] Kilde: http://frontpagemag.com/2010/02/24/an-attempt-to-unify-palestinian-terror 24. Februar, 2010
[2] Beila Rabinowitz, direktør for Militant Islam Monitor, bidro til denne rapporten

Hva er en palestinsk innrømmelse?

Wed, 14 Jul 2010 00:00:00 -0700

Oversatt av Per Antonsen

Vestmuren er rettmessig og historisk vår. Vi trenger ikke Abbas for å gi oss noe vi allerede har.

Tidligere i denne uken, like før statsminister Binyamin Netanyahus besøk i Washington, oppsto det en opprømt stemning i mediene da ryktene spredde seg om noe som syntes å være en stor forsonende gest fra palestinernes side.

I en godt timet lekkasje rapporterte den arabiske London-avisen Al-Hayat sist helg at presidenten for den palestinske selvstyremyndigheten, Mahmoud Abbas, hadde tilbudt Israel Vestmuren og det jødiske kvarteret Gamlebyen i Jerusalem, som en del av en fremtidig fredsavtale. Forslaget var, ifølge avisen, en av flere ideer Abbas nylig hadde sendt skriftlig til den amerikanske Midtøsten-forhandleren George Mitchell. Resten av Øst-Jerusalem, erklærte han, ville utgjøre hovedstaden i en palestinsk stat.

Ved første øyekast kunne det se ut som om tilbudet fra Abbas bebudet en klar form for fremgang. Når alt kommer til alt, har det tornefulle spørsmålet om kontroll over Jerusalem og byens hellige steder, lenge forpurret forsøk på å komme frem til et forlik mellom de to partene. Ved å innrømme Israel et fotfeste i hjertet av det gamle Jerusalem, ville Abbas tilsynelatende innrømme at det jødiske folk kan gjøre et legitimt krav på dette spesielle stedet.

Men ved nærmere ettersyn kommer det frem at denne palestinske avståelsen, som så mange før den, i virkeligheten ikke er særlig mye mer enn en hul og inkonsekvent handling. Og det ville være dumt av Israel og landets støttespillere å bli lurt til å tro noe annet.

For det første: Hvordan kan Abbas tilby Israel noe som vi allerede har? Forrige gang jeg sjekket var Vestmuren trygt og sikket under vår kontroll. Det var faktisk i sommer 43 år siden Israel, som en selvforsvarshandling under Seksdagerskrigen, frigjorde dette stedet fra jordansk okkupasjon.

Som alle vet, ble Vestmuren bygget av Herodes som en del av tempelområdet hvor det jødiske folk tilba G-d to tusen år før PLO ble dannet.

Vestmuren er rettmessig og historisk vår og, takk G-d, den er på israelske hender. Vi trenger ikke Abbas eller noen annen for den saks skyld, for å gi oss noe vi allerede har. Og vi trenger ganske bestemt ikke å anse hans angivelige erkjennelse av en realitet som å utgjøre en avståelse eller en gest som fordrer en gjensidig respons.

Å gjøre det, ville være å innrømme palestinerne en diger fordel ved forhandlingsbordet, for det ville være å gjøre deres verbale aksept av sannheten til noe som Israel skulle forventes å betale for med materielle verdier.

Om palestinerne spør: Vil dere at vi skal anerkjenne at Israel har rett til å leve og puste? vel, bla opp! Vil dere ha oss til å anerkjenne at dere har rett til ikke å bli kastet i Middelhavet? så la oss få et avdrag!

Dette er ikke en oppskrift på fred. Det er en formel for fiasko.

Den palestinske anerkjennelse av Israels rett til Jerusalem, akkurat som deres anerkjennelse av Israels rett til å eksistere, må ses på som en forutsetning for, snarere enn som en del av enhver diplomatisk prosess.

Israel verken kan eller må tillate Abbas å tilrive seg en rolle hvor han tvinger oss til å gi etter i bytte mot bare ord. Slik det forholder seg, strekker hans autoritet seg knapt utenfor de fire hjørnene på hans eget skrivebord, noe som igjen er en grunn til ikke å ta hans erklæringer altfor alvorlig. Men dersom vi lar oss lede av Abbas sin lunefulle godkjenning, vil vi ganske sikkert uopprettelig svekke vår egen stilling.

I alle fall ble det spørsmålet som den palestinske lederens tvilsomme sjenerøsitet reiste, raskt omstridt. Mindre enn 24 timer etter Al-Hayat-oppslaget gikk den palestinske sjefsforhandleren, Saeb Erekat, ut på israelsk radio sist søndag for å benekte at palestinerne hadde fremsatt et slikt tilbud angående Vestmuren eller Gamlebyen. Jerusalem, insisterte han, må være under palestinsk kontroll.

Så mye for palestinsk fleksibilitet.

Ikke overraskende ble, midt oppi alt dette rotet, lite oppmerksomhet viet til den virkelig store saken angående Abbas, som enda en gang viste sitt sanne jeg ved å lesse på med hyllest til en massemorder. På lørdag sendte han sine kondolanser til familien til Abu Daoud, mannen som ledet terroristangrepet mot det israelske laget til Olympiaden i München i 1972, og som døde dagen før.

Han er savnet, skrev Abbas i sitt brev til Abu Daouds slektninger, idet han hyllet terroristen som en av de ledende figurer i Fatah, og takket ham for å ha tilbrakt sitt liv med motstand og oppriktig arbeid, så vel som fysisk offer for sitt folks rettferdige saker.

Blant Abu Daouds rettferdige saker var å ta 11 israelske olympiadedeltakere som gisler i München, hvorav alle ble drept under det tyske politiets mislykkede redningsforsøk. Jeg angrer ingenting, fortalte Abu Daoud til det tyske magasinet Der Spiegels TV-kanal i 2006, og tilføyde trassig at: Dere kan bare drømme om at jeg ville be om unnskyldning.

Når Abbas lovpriser en slik mann og sørger over hans bortgang, forteller det svært mye om hva slags person Abbas i virkeligheten er, svært mye mer enn en hvilken som helst gest han har eller ikke har gjort.

Så la oss slutte med å se innrømmelser der hvor det ikke er noen, og fredsskapere der hvor de ikke eksisterer. Det burde være åpenbart at fra slike folk som Abbas trenger vi verken anerkjennelse eller velgjørenhet. Og vi bør heller ikke logre for dem for å få det.

Kilde: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/Article.aspx?id=180791

Palestinsk leder ber om arabisk invasjon av Israel

Sat, 10 Jul 2010 00:00:00 -0700

Oversatt for SMA av Per Antonsen

Den palestinske lederen, Mahmoud Abbas, som regnes som moderat av det internasjonale samfunn, viste sine virkelige farger under et møte med skribenter og journalister som nylig fant sted, og hvor han sa at han ville foretrekke en pan-arabisk militær offensiv mot den jødiske staten.

Den offisielle avisen til den palestinske selvstyremyndigheten, Al-Hayat Al-Jadida, skrev sist tirsdag at da Abbas nylig møtte mediefolk hjemme hos den palestinske ambassadøren til Jordan, minnet han om at han under toppmøtet i Den arabiske liga i Libya i mars, fortalte sine lederkolleger at han fremdeles foretrekker krig mot Israel, men han kunne ikke føre den alene.

Vi er ute av stand til å konfrontere Israel militært, og dette poenget ble diskutert under toppmøtet i Den arabiske liga, sa Abbas. Jeg henvendte meg der til de arabiske statene og jeg sa: Hvis dere ønsker krig, og hvis dere alle vil kjempe mot Israel, så er vi for det. Men palestinerne vil ikke kjempe alene fordi de har ikke evnen til å gjøre det.

Araberstatene i Midtøsten har forsøkt minst tre ganger å ødelegge Israel med militære midler, men hver gang har de endt opp med å tape territorium til den jødiske staten.

Den palestinske krisen som ble skapt etter Israels frigjøring av Judea og Samaria (den såkalte Vestbredden) i 1967 blir sett på av mange israelere som ingenting annet enn en beregnet og tålmodig tilnærming til det endelige målet om å fjerne Israel fra kartet. Yasser Arafat innrømmet såpass i 1993 da han fortalte sine palestinske venner i et budskap som var tatt opp på forhånd, og som ble avspilt på arabisk fjernsyn da han undertegnet Oslo-avtalene, at PLOs gerilja-taktikk og land-for-fred-diplomatiet var en trinnvis strategi som ville lede til fullstendig utskifting av Israel med en ny arabisk-muslimsk stat: Ikke glem at vårt palestinske nasjonalråd godtok denne beslutningen i 1974. Det krevde opprettelsen av en nasjonal myndighet på alle deler av palestinsk land som blir frigjort eller som Israel trekker seg ut av. Dette er tidspunktet for tilbakevending, tidspunktet for å få fotfeste på det første frigjorte palestinske land.

Beslutningen fra 1974 som Arafat viste til var PLOs offisielle godkjenning av en trinnvis strategi for å ødelegge Israel, i motsetning til den mer direkte strategien for militær erobring som var blitt anvendt frem til og med Yom Kippur-krigen et år tidligere.

Til tross for at Abbas var med og opprettet PLO sammen med Arafat, har Abbas lenge blitt renvasket av et internasjonalt samfunn som er ivrig etter å formidle ideen om fredelig konfliktløsning i regionen. Det er årsaken til at de merknadene som Abbas fremsetter på arabisk, regelmessig blir fortiet av verdenspressen og vestlige ledere. Men Israelere advarer om at hans oppfatninger, og den virkningen de har på den palestinske opinionen, sikrer at en ekte og varig fred er umulig å oppnå.

Kilde: http://www.israeltoday.co.il/default.aspx?tabid=178&nid=21473

Tyrkia og menneskerettighetene

Mon, 05 Jul 2010 00:00:00 -0700

Til tross for at Tyrkia ikke lenger er en megaokkupasjonsmakt i allianse med de europeiske aksemaktene, slik landet var i våre besteforeldres tid, fortsetter Tyrkia å okkupere Kurdistan uten at verdenssamfunnet hittil har våget å si det høyt. Den nye islamistiske aksen, Tyrkia, Iran og Syria har okkupasjonen og undertrykkelsen av det kurdiske folk som et av sine grunnleggende fellesprosjekter. Blant de øvrige likheter finner vi drømmen om å bli atommakter som skal kunne utslette Israel. Den nye aksen som etter hvert vil kunne omfatte økende deler av Sentral-Asia og flere arabiske stater, legger ikke skjul på ønsket om regionalt makthegemoni.

Denne blodige okkupasjonsmakten søker EU-medlemskap til tross for den militære okkupasjonen av halve EU-landet Kypros og separasjonsmuren som med FNs hjelp er bygget tvers over øya. Med sine 76 millioner innbyggere, hvorav 99.8 % er muslimer, burde det være på sin plass å stille noen krav til dette landet før man åpner døren til Europa, som Tyrkia gjennom århundrer forsøkte å underlegge seg militært.

Europa har imidlertid vært ganske forsiktig i sin holdning til sin tidligere imperialistiske okkupasjonsmakt. Angsten for den tyrkiske galskap sitter dypt rotfestet i mange europeiske nasjoner, ikke minst hos dem på Balkan som fikk oppleve tyrkernes hensynsløse brutalitet og slaveri gjennom mange århundrer og helt opp mot vår tid. Det er derfor i dag spesielt urovekkende at landet igjen har valgt en pompøs nasjonalistisk islamist som Recep Tayyip Erdoğan til statsminister, eller storvisir som han tidligere ville ha blitt kalt.

Recep Tayyip Erdoğan har vært Tyrkias statsminister siden 14. mars 2003 og er leder av det islamske partiet Islamsk rettferdighets- og utviklingsparti (AKP). Erdoğan er blitt en populær leder som ønsker å gjøre Tyrkia til en islamsk stat. Hans metode for å vinne valg er presis den samme som Hamas har benyttet i de Palestina-arabiske områdene: Å bruke mye innsamlede penger på velferdstiltak i lokalmiljøet, noe som ellers knapt forekommer i muslimske land. Samtidig prøver han å gjøre NATO-landet Tyrkia til medlem av EU. Motivasjonen er trolig ikke bare økonomisk, men også et forsøk på å tilfredsstille arméen i landet, som han frykter kan overta makten gjennom militærkupp og sette drømmen om islamisering tilbake.

At store deler av befolkningen i Tyrkia nå heller vil ha en islamsk stat enn et sekulært demokrati av europeisk type, vitner lokalvalget i 1994 om, hvor AKP ble Tyrkias største parti, og Erdoğan ble ordfører i Istanbul. Utviklingen er imidlertid vel så mye et resultat av gammelt vanstyre på lokalplanet, som en gjennomtenkt dragning mot islamismen hos folk flest. Tyrkia, som også mange européere vil ha som medlem i EU, valgte altså en statsminister som en tyrkisk domstol i 1998 fant skyldig i å ha oppfordret til religiøst hat etter at han, den 12.12.1997, på et politisk møte leste et dikt av islamisten Ziya Gökalp høyt.[1]

«Moskéene er våre barakker, kuplene våre hjelmer, minareten våre bajonetter og de troende våre soldater» (Ziya Gökalp)

Dette diktet er en parafrase over slagordet til Det muslimske brorskap og Hamas:

«Allah er vårt mål, profeten vårt forbilde, koranen vår vedtekt, jihad vår vei og døden for Allahs sak vår mest sublime tro.» (Jfr. artikkel 8 i Hamas-vedtekten)

Erdoğan ble dømt til 10 måneders fengsel, men sonet bare fire av dem (37.1999). Han ble stadig mer populær gjennom sitt frieri til fattige folk på landsbygda, og seks år senere ble han valgt til Tyrkias statsminister.
Fengselsdommen var grunnen til at han ikke kunne motta statsministerposten da hans parti vant valget den 3.11.2002,[2] og partiets nestleder, Abdullah Gül, måtte inneha posten inntil mars 2003.

Men i tilknytning til forberedelsene til forhandlinger om Tyrkias søknad om å bli med i EU, oppsto det en umiddelbar strid mellom Erdoğan og EU. Striden dreide seg om Tyrkias brudd på menneskerettigheter, inkludert Erdoğans nye lov som definerer kvinners utroskap som kriminalitet. Han har også hittil nektet å avskaffe den tyrkiske loven mot ytringsfriheten og forbud mot ytringer som kan skade nasjonen. Denne loven brukes mest for å undertrykke kurderne.

Forholdet mellom Israel og Tyrkia har vært spent siden Erdoğan ble valgt som statsminister, både pga. av hans islamistisk negative holdning til jødene generelt, og særlig pga. hans anerkjennelse av Hamas i 2007 og hans krasse angrep på Israels jøder den 29. januar 2009 etter Gaza-krigen da han sendte IHH-lederen Bülent Yildirin til Gaza for å gratulere Hamas, love støtte og knytte kontakter. Erdoğan ba USA fjerne organisasjonene Hamas og Hizbullah fra listen over terrorister som med vilje dreper sivile jøder. Han protesterte ikke mot terroristenes utallige angrep mot Israel fra Gaza men kalte jødenes forsvar for «barnemord».

Mens Erdoğan holder mesteparten av Kurdistan under brutal tyrkisk okkupasjon, og mens hans folk i lang tid har drevet med en undertrykkelse som i realiteten utgjør et folkemord på kurderne, har han ved flere anledninger anklaget Israel for okkupasjon og kalt Israels forsvar mot terroristene i Gaza for «en forbrytelse mot menneskeheten».[3] Noen dager senere tilføyde han: «Israels umenneskelige handling på Gaza-stripen vil få Israel til å ødelegge seg selv» og at «Allah kommer til å straffe Israel.»[4] Noen få dager etter at FNs sikkerhetsråd behandlet en våpenhvile mellom Hamas og Israel, oppfordret Erdoğan FN til å fjerne Israel fra organisasjonen, noe ingen andre land hittil har sluttet seg til.[5]

I forbindelse med opprøret i den kinesiske Xinjiang-provinsen mellom Han-kinesere og de tyrkisktalende, muslimske uigurene, sa Tyrkias statsminister Erdoğan følgende til BBC: «Det finnes ikke noe annet ord som beskriver disse hendelsene. Det som skjer i Kina er en form for folkemord. Det skjer overgrep der, hundrevis av mennesker er drept og 1.000 mennesker er såret. Vi har vanskelig for å forstå hvordan de kinesiske lederne kan forbli tilskuere til disse hendelsene».[6]

Vestlige land, inkludert EU, USA og Israel, har betraktet Tyrkia som en sikker alliert i det muslimsk-dominerte Midtøsten. Den samme vurderingen gjaldt i sin tid også for Iran, som i løpet av kort tid ble kuppet av det brutale islamistiske regimet vi kjenner i dag. Det folk i Vesten ofte ikke forstår, er at islamistisk politikk alltid vil føre til dette resultatet. Det ligger innebygget i den islamske politiske ideologi og er uforanderlig fordi enhver muslim er pålagt å tro at denne politikken ble utformet og praktisert av Allah og hans profet.

La oss håpe at et tyrkisk medlemskap i EU vil bli betinget av at Tyrkia først frigjør den delen av Kurdistan som Tyrkia fortsatt okkuperer og innrømmer de mange massedrap og folkemord som landet har utført i perioden 18901923 da de tyrkiske regimer myrdet mellom 3.6 og 4.3 millioner armenere, grekere, assyrere, nestorianere og andre kristne.[7] De må også komme med en uforbeholden innrømmelse av massakrene og folkemordet de utførte på det armenske folket i tiden 1890 1917, da tyrkerne myrdet mer enn 1,5 millioner kristne armenere.[8,9]

Og sist men ikke minst må de innrømme den langvarige utryddelseskrigen som Tyrkia fortsatt fører mot det kurdiske folket, med de seneste bombeangrepene mot kurdiske landsbyer i Nord-Irak samtidig med og kamuflert av aksjonen mot Israel utenfor Gaza nylig. Likeledes må det reises et klart krav om virkelige menneskerettigheter for det tyrkiske folk. Bare da bør man eventuelt kunne vurdere hvorvidt man kan ha Tyrkia som medlem i EU.

I dag synes dette nærmest umulig, især så lenge hverken EU, USA eller NATO våger å ta inn over seg erkjennelsen av hva som har skjedd med Tyrkia etter at islamistene i AKP overtok landet. Oppvåkningen til de nye realiteter på bakken vil bli langsom og smertefull for mange gammeltroende politikere i Vesten, og vi frykter at flere mediestunt og politiske overrumplinger av den typen vi så ved Gaza vil lykkes før det en gang skjer.

Kilder:
[1] The New York Times, Stephen Kinzer, Turkey Secularists Take Their Battle Into Court, April 5, 1998; http://tinyurl.com/lqdq2y
[2] BBC News, Monday, Turkey's charismatic pro-Islamic leader, 4 November, 2002, http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/2270642.stm
[3] Moshe Reinfld, Tyrkia: Israels bombing er en forbrytelse mot menneskeheten, News1, 28.12.2008; http://tinyurl.com/l5euf4
[4] Haaretz.com, Statsminister Tyrkia: Israel utfører umenneskelige handlinger, 5.1.2009; http://tinyurl.com/mwboze
[5] Ynet.com, Tyrkias statsminister: Israel må fjernes fra FN, 16.1.2009; http://tinyurl.com/ku76l5
[6] Nettavisen.no, Dette er et folkemord, 11.7.2009; http://tinyurl.com/l89yaw
[7] R. J. Rummel. Statistics of Democide, Chapter 5, Statistics Of Turkeys Democide Estimates, Calculations, And Sources. Chapter 5: http://tinyurl.com/mz8nlt
[8] John Laffin, War Annual: Contemporary Warfare Described and Analysed, 1997 (8), Elsevier.
[9] BBC News, 12.10.2006, French in Armenia genocide row; http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/6043730.stm

Anke fra drapsdømt terrorist avvist

Fri, 02 Jul 2010 00:00:00 -0700

En ankedomstol i IDF har avvist en anke fra Riyadh Arafat, en Hamas- terrorist som sitter fengslet for å ha planlagt et terror-angrep der to soldater ble drept, og flere personer såret. Arafat anket både dommen og straffen, som var to livstidsdommer pluss 30 år.

Arafat ble dømt for å ha planlagt og igangsatt et angrep i 2005 hvor soldatene Yosef Atiah og Ariel Boda ble myrdet, og fire andre personer ble såret. Han kom med ideen til angrepet, han rekrutterte andre terrorister til å gjennomføre skytingen, og han valgte sted for ugjerningen.

(Bildet: en av de to drepte soldatene: Yosef Atiah)

Terroristene kledte seg i IDF-uniformer, og signaliserte til en bil at den skulle stoppe. Deretter åpnet de ild. Etter å ha drept Atiah og Boda dro de for å skyte på en bil nummer to.

Arafat ble også dømt for å ha deltatt i en skyteepisode nær Ariel der en person ble hardt såret.

I sin avgjørelse om å avvise Arafats anke, bemerket retten at terrorangrepene han begikk involverte skyting fra kort hold, på en måte som fratok ofrene all mulighet til å svare eller flykte. Adferden hans viser tydelig at han gjorde alt han kunne for å drepe så mange israelere som mulig.

En av skytterne som deltok i ugjerningen var Hamas-terroristen Suhil Koka, som fikk to livstidsdommer i mars i år. Koka uttrykte ingen som helst anger over sine handlinger, og uttalte i retten: "Jeg anerkjenner ikke denne rett, og jeg anerkjenner ikke staten Israel, og om jeg angrer noe, er det at jeg ikke drepte flere enn to soldater."

Det positive ved dette er jo at han slett ikke trenger å anerkjenne noe mer i livet, hans liv er slutt, og godt er det. Verken Israel eller Norge trenger terrorister i samfunnet.

Koka mente imidlertid at han ikke nødvendigvis vil trenge å sone hele straffen. "Hamas og Al Kassam-brigadene glemmer ikke sine sønner i fengsel. Gilad Shalit er bare begynnelsen." Han refererte til at Hamas krever at Israel løslater over 1000 fengslede terrorister i bytte for den kidnappede israelske soldaten Gilad Shalit.

( IsraelNationalNews.com)

Australia: Scott Ryan taler i Senatet

Thu, 01 Jul 2010 00:00:00 -0700

Til dagsorden - Israel
Senator Scott Ryans innlegg under en dagsordendebatt om den siste tidens hendelser i Midtøsten.

Utskrift fra innlegg i det australske senatet
For noen uker siden ble vi informert om at Israel hadde intervenert på en skandaløs måte for å stanse en såkalt fredskonvoi, ved at kommandosoldater slapp seg løs på en fredelig armada som ikke forsøkte annet enn å bringe humanitær hjelp til Gaza. Unnskyld meg hvis jeg var litt kynisk da jeg først hørte nyheten for, til tross for dager med en sterkt regissert mediekampanje for å rakke ned på Israel og landets forsvar, kom sannheten likevel frem etter hvert. Disse folkene var ikke fredsaktivister, de var agenter for en provokasjon, radikalere som søkte å få i stand en voldelig konfrontasjon da de brøt den lovlige maritime blokaden av Gaza. Jeg var ikke klar over at fredsaktivister var så godt bevæpnet i dette tilfellet med kniver, kjettinger, skytevåpen, Molotov-cocktails og pepperspray. Ved å angripe soldatene på en grusom måte, avslørte de raskt sitt virkelige formål med sine antisemittiske rop, akkurat slik de gjorde ved å nekte å samarbeide med så vel FN som israelske og egyptiske myndigheter, som kunne ha ordnet med forsendelse av humanitære varer til Gaza. Dette var ikke en fredskonvoi. Det var en del av en organisert kampanje for å sverte staten Israel for ikke å ha gjort mer enn hva som ville ha vært forventet av oss i samme sted: Å forsvare sine egne innbyggere.

Blokaden av Gaza er godt rettslig underbygget, men den er også godt basert på det fullstendig legitime behov en stat og en regjering har for å gripe inn på en rimelig måte for å beskytte sine egne borgere for man kan ikke behandle det Hamas-styrte Gaza som om det dreier seg om en rimelig nabo, og ikke på noen måte kan det betraktes om en partner for fred. Denne blokaden er iverksatt for å hindre terroristangrep mot israelske sivile, uavhengig av deres etniske tilhørighet eller tro. Av en eller annen grunn forventer visse mennesker, frivillige organisasjoner og såkalte menneskerettsorganisasjoner, at Israel skal tolerere en mye høyere grad av vold enn i Manhattan, Melbourne eller Manchester.

De som ikke forstår hva Hamas gjør mot uskyldige sivile i Israel, vil jeg inntrengende oppfordre til å reise til Sderot. Se på restene av de rakettene som er blitt avfyrt av Hamas fra Gaza og inn i det nabolaget: De er med hensikt avfyrt fra sivile boligområder i Gaza for å gjøre det vanskeligere å oppdage og forhindre det. Besøk lekeplassene for barn i Sderot som er laget av armert betong. Man har tilfluktsrom som er malte som fargerike slanger i stedet for lekeplasser fordi barna må være i sikkerhet innen sekunder når sirenen gir rød alarm fordi en ny rakett er avfyrt. Snakk med mødrene til barna hos hvem ordet rød skaper frykt på grunn av disse sirenene, og blant hvem mentale forstyrrelser, især angst, stress og depresjon har nådd nivåer som aldri før. Gå og se på skolene som har betongelementer over taket i et forsøk på å begrense blodbadet som forårsakes av terrorister som avfyrer raketter fra bare en kilometers hold, terrorister for hvem en skole ikke er annet enn en blink. Dette er situasjonen for israelske byer langs grensen mot Gaza.

Og hvordan kan det ha seg at vi ikke hører om det brutale styret til Hamas og om hva deres klare og uttalte hensikt er? Det kan ikke være på grunn av naivitet, det kan bare skyldes uvitenhet. Hamas forsøker ikke å skjule sin dagsorden, i hvert fall ikke på hjemmebane. Sannheten er at Israel gikk inn for å holde valg i Gaza. De korrupte palestinske selvstyremyndighetene tapte valget til fordel for terroristorganisasjonen Hamas. Valgspråket til Hamas kan best oppsummeres som; En mann en stemme en gang, for valg holdes ikke regelmessig. Og stakkars dem som måtte forsøke å ta opp konkurransen med dem, for der er det bølleriet og volden som rår, snarere enn valgurnen.

Til tross for mangelen på mediedekning om det virkelige Hamas, bør vi ikke være i tvil om hva det er. Det er en terroristorganisasjon som målbevisst bruker vold mot uskyldige sivile for å nå sitt mål. I denne sammenheng er målet intet mindre enn utslettelse av den jødiske staten og av jødene i sitt hjemland. I hele Israel har Hamas drept tusener, både jøder og muslimer. Splintene fra terrorister forskjellsbehandler ingen. Av den grunn blokkerer Israel denne røverstaten men det gjør også Egypt. Stikk i strid med de oppfatninger som skapes av enkelte reportasjer, forbyr ikke denne blokaden innførsel av mat og medisiner. Den bare sikrer at de materialene som går til Gaza ikke anvendes som verktøy for vold og terror.

Hva var så det virkelige formålet med denne påståtte fredskonvoien? En del av kampanjen hadde til hensikt å delegitimere Israel i Vesten. Den søkte med hensikt å svekke det historiske vennskapet mellom mange vestlige nasjoner og den eneste liberaldemokratiske staten i Midtøsten.

Gjennom det siste tiåret har elementer på venstresiden i Vesten ført en nedrakkingskampanje mot Israel. Ved å utnytte frivillige organisasjoner og tidvis uvitende medier og vestlig mangel på kunnskap om den eksistensielle trussel Israel står overfor, har de gått sammen med andre grupper, inkludert voldelige islamske grupper i Midtøsten som søker å ødelegge Israel. Utbredelsen av akademiske boikotter og bruken av uttrykk som apartheid er alle et forsøk på å oppnå gjennom manipulering av fakta det som Israels fiender ikke har vært i stand til å oppnå med andre midler. Det kunne ikke oppnås gjennom tre kriger og det kunne ikke oppnås gjennom en terrorkampanje mot sivile som er uten sidestykke, så nå søker disse organisasjonene å svekke Israel ved å demonisere og delegitimere landet, ved å svekke dets allianse med andre land for å lamme landet diplomatisk og forhåpentlig å ødelegge det. Det som skjedde var bare det siste av mange mediestunt i den kampanjen.

De som er i tvil om intensiteten i hatet mot Israel og dets folk, bør ta en titt på det som sendes på noen av fjernsynskanalene i landets nabolag. Jeg har sett dramaserier bygget på det historiske makkverket Sions vises protokoller som sendes i fjernsynet som om det var en av såpeseriene vi ser på våre egne TV-skjermer, og fremstilling av en Mikke Mus-liknende dukkefigur som blir drept av jøder i et barneprogram. Og selvfølgelig er der en vedvarende fornektelse av realitetene omkring Holocaust.

Dette er bare noen av eksemplene på den fryktelige antisemittismen som sendes til millioner av mennesker via TV-skjermer, og som er godkjent eller tolerert av Israels arabiske nabostater. Og mens det er Hamas som umiddelbart er i søkelyset på grunn av sin kontroll over Gaza, er det langt fra den eneste overgriperen som skaper og fremmer rasehat.

Den palestinske selvstyremyndigheten har karter på veggen som ikke anerkjenner staten Israel. Jeg har sett dem. Skolebøker som den palestinske selvstyremyndigheten distribuerer til skoler har ingen henvisning til Israel eller til de tre krigene som var rettet mot landet. De har endog finansiert en fotballturnering som er oppkalt etter en fremtredende selvmordsbomber.

Israel og dets folk, inkludert muslimske arabere, lever ikke i den samme verden som vi. De lever i en verden hvor deres naboer forsøker å ødelegge dem med vold. Ingen regjering er perfekt. Ingen stat er perfekt. Men det betyr ikke at man svikter dem som har et behov for sikkerhet. I dette tilfelle er det Israels folk som har det behovet et behov for noe som ikke er mer enn det vi forventer oss i Australia.

En gruppe som kaller seg Australiere for Palestina har kjørt en kampanje som kalles På tide å holde Israel ansvarlig. Israel er ansvarlig overfor sitt folk gjennom demokratiske valg, domsstoler og rettstaten, mens Hamas, Den palestinske selvstyremyndigheten og Israels øvrige naboer ikke er det. Israel har rett til å beskytte seg og kampanjen for å undergrave denne retten må imøtegås.

Og hva som er enda viktigere: Kampanjen må frem i lyset. Løgnene og forvrengningen av fakta og anvendelsen av dobbeltmoral når det gjelder Israels legitime rett til selvforsvar, kan ikke passere uimotsagt.

Kilde: http://www.scottryan.com.au/speeches.php?extend.88

Terrorister brenner barneleir, Israels skyld?

Mon, 28 Jun 2010 00:00:00 -0700

Gaza-terrorister brenner ned enda en FN-leir og setter håndjern på vaktene. FN-topp antyder at Israel har skylden.

Maskerte terrorister stormet inn i en FN-leir for barn i Gaza tidlig mandag morgen, angrep vaktene og satte håndjern på dem, og satte fyr på stedet. FN-arbeidere sier stedet er sterkt ødelagt.

Angrepet var det andre i sitt slag denne sommeren. I slutten av mai satte terrorister fyr på FN's største sommerleir, og etterlot seg kuler samt et notat med trusler om å drepe John Ging, sjefen for UN Relief and Works Agency (UNRWA) i Gaza.

Ging responerte på dagens angrep ved å be om "endringer i forholdene på bakken, de som genererer slik ekstremisme." Han roste Hamas' redningspersonell for rask reaksjon etter hendelsen.

Logikken blir om vi skal forfølge Gings påstand: Dersom bare Israel hadde oppført seg annerledes hadde verden ikke hatt islamisme og problemene vi har med den. Vi hadde sluppet å stå timevis i kø når vi skal fly fordi man frykter islamisters terrorisme - hadde det ikke vært for Israel.

Ging kom med lignende bemerkninger etter angrepet i mai. Den gangen ga Fatah Hamas skylden for det som hendte, og anklaget den islamistiske terrorgruppen for å "angripe utdanninsprosessen og UNRWA's læringsopplegg.

Hamas har åpnet sine egne sommerleirer som et alternativ til UNRWA. Hamas' leirer fokuserer på opplæring i Koranen og terroristfilosofi, blant annet å hate Israel. Mange gir en halvmilitær opplæring. Eller for å sitere ABC News: Hamas-leirene kjører en anti-israelsk doktrine og militær marsjering, sammen med riding på hesteryggen, svømming og islam. FN-leirene prøver å gi barna håp om en bedre fremtid, et budskap innpakket i lek og moro.

750.000 av innbyggerne i Gaza er barn under 15 år. Omtrent 100.000 barn fra Gaza er med i Hamas-leirer, mens ca 250.000 deltar på FN-leirene.

FN's leirer har blitt kritisert også av andre islamistiske organisasjoner, blant annet Salafistgrupper som anser Hamas for å være for moderat. Salafi-terrorister har stått bak flere titalls tidligere angrep i Gaza, rettet mot musikkbutikker, restauranter, internettkafeer og apoteker.
(IsraelNationalNews.com)

Ville blokkere israelsk skip, blokkerte kinesisk skip i stedet

Mon, 21 Jun 2010 00:00:00 -0700

Det er ikke så viktig hva som skjer, det er mye viktigere hva som fortelles til media. Det later til at dette er taktikken som brukes for tiden. Men noen ganger får disse holdningene sine egne løgner rett i fleisen.

Rundt 500 demonstranter demonstrerte i havnen i Oakland i California tidlig søndag morgen lokal tid. De håpet på å kunne blokkere for lossingen av et israelsk skip. Men det israelske skipet ankom ikke havnen. Så de blokkerte like godt et kinesisk skip fra å losse lasten sin.

Demonstrantene sa de protesterte mot hendelsen med "freds"flotiljen nylig, men de viste i høy grad at de egentlig ikke var interessert i de faktiske hendelser. En av dem sammenlighet aksjonen fra Israelsk marine, med somaliske pirater.

"Min bestemor var jøde," sa Frank Mclain, en av demonstrantene, til en lokal avis. "Men det Israel gjorde, var mord. De iscenesatte et raid i internasjonalt farvann. Om somaliere hadde gjort dette, hadde vi øyeblikkelig tatt affære og stoppet dem."

I virkeligheten ble skipene varslet i god tid før bordingen, dette viser videotapene som er offentliggjort. De ble grundig gjort oppmerksom på at de beveget seg i et område som er under legitim blokade, og soldatene bordet også skipene bevæpnet med paintball-geværer, pistolene var kun til personlig beskyttelse. Og videoene viser hvordan soldatene ble angrepet og slått ned straks de nådde skipet, og disse håndvåpnene ble tatt fra dem, og de ble skutt på. Flere av soldatene ble fanget og tatt med under dekk. Til slutt greide soldatene å regruppere, så de kunne forsvare seg selv og gå mot terroristene, ta hånd om de sårede, og ta kontroll på skipet som nesten hadde satt seg i en krigslignende situasjon.

Nesten alle de ni døde ble identifisert som medlemmer av tyrkiske islamistiske grupper. De fleste av dem var sterkt anti-Vestlige og radikale. Fire av dem hadde på forhånd gitt uttrykk for at de ønsket å dø som martyrer.

Det israelske skipet ankom klokka 6 om ettermiddagen, nær 12 timer senere enn planlagt. Da hadde de fleste av demonstrantene gått sin vei. Den lokale arbeiderforeningen bestemte at nattskiftet skulle losse skipet, og det vil bli tømt en gang i løpet av mandagen.

På spørsmål om hvorfor demonstrantene valgte å blokkere det kinesiske skipet, svarte den israelske generalkonsulen i San Fransisco: "Demonstrantene var i utganspunktet ute etter å skape et bilde, og de hadde ingen interesse av virkeligheten."

Mannen som organiserte protesten, Richard Becker, var av en annen mening. Han sa faktisk at "dette er første gangen et israelsk skip blir blokkert fra å losse i en amerikansk havn, så vi ser på dette som en stor seier og et historisk øyeblikk."

To pro-israelske demonstranter kom midtveis i aksjonen for å sikre seg at ikke bare pro-arabiske scener skulle filmes. "Israel er et demokrati, akkurat som Amerika, og Israel er nødt å sloss for livet" sa Faith Metzer fra El Cerrito. En tredje pro-israelsk mann ankom noe senere, da han så demoonstrasjonen på TV.
IsraelNationalNews.com

Sensur fra FN

Fri, 18 Jun 2010 00:00:00 -0700

FN viser anti-israelsk film fra flotiljen, Israel nektes å besvare

Det er en underlig verden vi lever i. Aldri har det vært snakket så mye om menneskerettigheter og demokrati, for ikke å snakke om moral og jus, på internasjonalt nivå. Man vil så gjerne fremstå som moralsk høyverdig. Krigsforbryterdomstoler har blitt opprettet, man har fått en menneskerettighetsdomstol, og det er ekspertpaneler i alle kanaler. Kyniske jurister og fromme klerker overgår kjedelige forskere i taletid og engasjement. Noen truer med rettsak, andre med helvete, fra før har vi Irans lille store mann som truer med krig. Alle har en mening som er viktig å få frem. Og det fort.

Fordi informasjon i dag kommer så raskt frem, kan alle være eksperter. De kan snakke om krigsforbrytelser ikke bare straks en hendelse har skjedd, men til og med før man har avdekket hva som egentlig hendte. Informasjonsstrømmen blir farlige verktøy i hendene på krefter som har en agenda.

En agenda har i alle fall FN. Ser man på antallet resolusjoner som fordømmer Israel, er de svært tallrike. Tilsvarende resolusjoner overfor arabere er svært få. Grunnen er ikke vanskelig å finne. Alle vet det egentlig. I FN har alle stater én stemme, både de som er demokratiske, og de som ikke er det. Røverstater har like mye å si som moralsk høyverdige stater. Dette er demokratiets store svakhet og svøpe. Det var ikke bare Churchill som så dette klart. Det er neppe én mediaperson i verden som ikke er klar over dette faktum.

Tilbake til taktikken man bruker. I en verden hvor informasjon flyter mer eller mindre fritt, er det overhodet mulig å ensrette informasjon?

Når venstreradikale styrer media og politikk, og disse i lang tid har arbeidet samstemt for å oppnå en konformitet og politisk korrekthet er svaret ja, det er mulig. Selvfølgelig ikke hundre prosent. Det er alltid nettsteder som alltid vil gi utfyllende informasjon, og det er en masse mennesker som drar slutninger og ikke er så snare til å dømme. Men det er vanskelig under det enorme presset av ensrettet informasjon å skulle danne seg et objektivt bilde av nyhetene.

Så kan man spørre: hva skal til, rent konkret, for eksempel for å gi inntrykk av at en hendelse er i strid med etiske spilleregler, juridiske lover, eller hva det skulle være, dersom man ønsker det, selv om det finnes en mengde informasjon som gir et helt annet bilde av saken?

Svaret er skremmende. Historikeren, forfatteren og motstandsmannen Ragnar Ulstein sier om mediasituasjonen i Norge i dag: "det einsretta hører diktaturet til." Svaret er sensur. Man unnlater å publisere informasjon som ikke passer inn i det bildet man ønsker å vise. Det får ikke hjelpe at det ikke stemmer med virkeligheten. Det er nesten ikke til å tro.

Her skal vi se et grellt eksempel på ensretting. En ensretting som kan minne om sensur under Jernteppet. Dette er ikke om Arbeiderbladet i Innvik, det er et organ under De forente nasjoner, organisasjonen som skulle være uhildet, om noen.

FNs korresponentsammenslutning hadde nylig en filmfremvisning der de viste en film for utenlandske journalister. Hensikten var å vise at Israel angrep uskyldige aktivister. En forspørsel fra Israel om å få vise en film i tillegg, som ville sette hendelsene i den første filmen i et mer riktig lys, ble først godkjent, men så nektet i siste minutt.

Filmvisningen var iscenesatt av presidenten for sammenslutningen, Giampaolo Pioli. Han inviterte korrespondenter til å se "et israelsk angrep på menneskerettighetsaktivister."

Filmopptaket var gjort av en av passasjerene på en flotilje som dro for å bryte Israels marineblokade av det Hamas-kontrollerte området. Israelske kommandosoldater bordet skipene etter at de nektet å endre kurs og legge til kai i Ashdod, etter en fredelig forespørsel om dette. På ett skip, nemlig Mavi Marmara, ble soldater angrepet med vold av tyrkiske aktivister som brukte kniver og slagvåpen. Dette førte til et sammenstøt hvor ni passasjerer ble drept og flere ble såret, både passasjerer og soldater.

Filmen viser israelske tropper forberede seg for å borde skipet, så skifter det til en scene hvor passasjerer får behandling for skader.

Mirit Cohen, talsmann for Israels FN-delegasjon, ba om å få være med på arrangementet og å få vise en film som var gjort klar av Det israelske forsvaret. IDF har offentliggjort en film som viser medlemmer av den tyrkiske gruppen IHH, som har bånd til terrorister, angripe soldater med metallklubber. De kaster også en soldat over bord. En annen film viser skipets øverste offiser bekrefte at det voldelige angrepet på soldatene var overlagt.

Gruppen fra FN aksepterte opprinnelig Cohens forespørsel og ga tillatelse til å vise den israelske filmen. Men bare to timer før arrangementet skulle begynne, fikk Cohen beskjed fra Pioli at han kom til å droppe den israelske filmen. Han tilbød å vise Israels side av saken en annen gang.

Israel leverte torsdag en klage til korrespondentene. "Det er svært uetisk å tilby en ensidig aktivist FNs media-fasiliteter for å vise video produsert av dem, mens man samtidig aktivt tar fra en medlemsstat i De forente nasjoner muligheten til å besvare dette i sanntid."

Cohen skrev videre at bestemmelsen om å avlyse visningen av den israelske videoen med bare to timers varsel "reiser alvorlig tvil omkring beveggrunnen bak beslutningen." Cohen krevde en offisiell beklagelse for hendelsen.
(IsraelNationalNews.com)

Mer informasjon:
Haaretz: IHH Leader tells Gaza flotilla activists to "throw IDF soldiers into the sea"
The Weekly Standard: The Terror Finance Flotilla
IsraelNationalNews: Terrorists on Flotilla confirmed
Youtube: Peaceful activists lie
Youtube: Peaceful activists attacking flotilla - Gaza

Finnes det egentlig antisemittisme overhodet?

Tue, 15 Jun 2010 00:00:00 -0700

En kort, men interessant meningsutveksling fant sted i diskusjonsgruppen hate-monitor-net på Google.

Et av medlemmene i gruppen, Jeremy Corbyn, skriver:

Rasehat og enhver form for diskriminering er galt. Jeg har akkurat lest noe som er en alvorlig vrangforestilling. Man skal ikke forveksle kritikk av Israel med hat mot det jødiske folk, for det er IKKE det samme.

(Red. anm: artikkelen Corbyn hadde lest, var om venstresiden som så gjerne går i spann med reaksjonære muslimer. Som i disse tider, for å "frigjøre" Gaza. Gaza er allerede fritt, påpeker artikkelens forfatter. Israel trakk seg ut, og det finnes ikke jøder i Gaza. Og Gazas befolkning valgte selv i et demokratisk valg et parti som hater jøder. Men Hamas nøyer seg ikke med et jødefritt - Judenrein - Gaza. De vil at hele Israel skal være Judenrein. I årtier har venstresiden blitt lurt og manipulert av arabiske tyranner, og nå av tyrkiske og iranske islamister. Det er blitt stuerent å være antisemitt, skriver Leon de Winter i Wall Street Journal.)

Han får svar av prof. Gerald M. Steinberg ved NGO-monitor.org.

Kjære herr Corbyn.

Takk for din observasjon. Finnes det noen form for fordømmelse av Israel som kvalifiserer til antisemittisme? Eller mener du at doble standarder (eller, for å si det mer presist, spesifikke krav rettet kun mot Israel), falske påstander om krigsforbrytelser, bruk av uttrykk som "apartheid" for å nekte det jødiske folk å bestemme selv, hatefull språkbruk og så videre, pr definisjon er helt legitimt?

Hvordan Erdogan overspilte sine kort

Sun, 13 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Amotz Asa-El,
The Jerusalem Post 06/11/2010 16:18
Til norsk ved Per Antonsen

Israels feil i konvoikrisen var taktiske; Tyrkias var strategiske.
I virkeligheten ble Mossad, marinen og regjeringen tatt ved overrumpling, for ikke å snakke om Israels PR-system. Likevel, når vi skal oppsummere, så var feilene deres taktiske, innenfor en fornuftig strategi, som går ut på å forsvare jødene og bekjempe deres fiender. I Tyrkia har det vært omvendt, med en taktisk imponerende utenrikspolitikk som nå viser seg å være en strategisk katastrofe.

I syv år har Recep Tayyip Erdogan lurt alle når det gjelder hans dagsorden og karakter. Ettersom tiden gikk, har imidlertid sminken hans blitt mer tynnslitt og maskene har falt av, og nå har hele kostymeballet endt i stor tragedie og farse.

Erdogans søken etter en nullproblemspolitikk overfor Tyrkias naboer slo an i det internasjonale samfunn som nettopp den typen islam verden så sårt trengte: pragmatisk, tolerant og dialogorientert. Tyrkias ledere kjælte med sine greske erkefiender, feiret en pakt med armenerne, tillot kurdiske fjernsynssendinger, tilnærmet seg Syria og for første gang på tiår, besøkte Irak.

Riktignok viste noen av disse pakkene seg å være dårligere sammensydd enn først påstått. Den armenske avtalen gikk i vasken ettersom den ikke medførte tyrkisk innrømmelse av folkemord, og mimikken overfor kurderne utelot det som telte mest tillatelse til å drive skoler med undervisning på kurdisk språk. Likevel ga ikke Tyrkia noen grunn til å mistenke landets oppriktighet.

Slik er det ikke lenger. Erdogan har nå skapt mistanke hos sitt lands mange historiske fiender om at han er en løgner, en ulv i fåreklær som tror han kan lure alle hele tiden.

Mistanke om at Erdogan er en diplomatisk svindler dukket opp allerede to uker etter at han dannet regjering, våren 2003, da det tyrkiske parlament la ned veto mot at USA skulle få gå inn i Nord-Irak gjennom Tyrkia. På den tiden var det få som forsto denne utviklingen, som ble løst militært gjennom en improvisert, men godt gjennomført luftoperasjon.

Politisk var dette en erdogansk list på sitt reneste. Den amerikanske operasjonen som han nesten kjørte av sporet, var ikke av det slaget som den tyrkiske regjeringen trenger å søke støtte for i parlamentet. Likevel produserte Erdogan et forbud som tillot ham å late som om han var hindret av det samme demokratiet som hadde fått Amerika til å gå til den aktuelle krigen.

På samme måte ga det første inntrykket av at Erdogan var en moderat muslim som var oppsatt på å holde ved like arven etter Mustafa Kemal Atatürk, etter for en snikende kontrarevolusjon hvor de sekulære militære, mediene og rettsvesenet gradvis har blitt tvunget til underkastelse. Og dette er faktisk problemet med Erdogans mange halvsannheter, avledningsmanøvrer og regelrette løgner: De virker bare en stund. Til sist begynner alle å ane at de har blitt ført bak lyset.

Å høre Erdogan brøle til oss jøder, slik han gjorde i forrige uke, Du skal ikke slå i hel (Jeg vil nå si det på hebraisk!) er grotesk. Dette er mannen som ikke vil erkjenne sitt lands massemord på armenerne i det forrige århundret, den store elskeren av menneskeheten hvis typisk eskapistiske svar på de amerikanske og svenske folkevalgtes anerkjennelse av det armenske folkemord, var å trekke tilbake sine ambassadører fra Washington og Stockholm i raseri.

Tyrkias mange historiske ofre, fra Serbia og Bulgaria gjennom Romania og Ungarn til Kypros, Armenia, Kurdistan og arabiske land, tar nå i stillhet opp til vurdering mannen bak konvoiaffæren, og de har ikke annet valg enn å anta at de er i business med en tyrker som de alle helst ville glemme. Mannen betyr trøbbel, en islamistisk løs kanon i en verden breddfull av islamistisk oppgløddhet, misnøye og aktører. Det er bare et spørsmål om tid før den tyrkiske middelklassen slutter seg til eliten i undringen over hvor mye Erdogans eventyr vil koste dem.

Det er ille nok at han bringer sitt folk i forlegenhet når han for eksempel sier at han ikke kan tillate skoler å undervise på kurdisk fordi den slags minoritetsrettighet ikke gjelder noe sted i verden. Selvfølgelig er det tillatt, for eksempel i Israel, hvor arabiske skoler underviser på arabisk. Og det er selvfølgelig ille nok når Erdogan er så inkonsistent at han forlanger at Tyskland skal gi sin 0,3 prosent store tyrkiske minoritet den samme kulturelle autonomi som han ikke vil gi sin egen 15 prosent kurdiske minoritet.

Det er heller ikke bra for Tyrkia at landets leder nå oppfattes over hele verden som en demagog. Erdogan oppfattet ikke ironien om seg selv, mannen som var vert for Sudans tiltalte utøver av folkemord, Omar Bashir, mens han offentlig skriker til Nobelpris-vinneren Shimon Peres: Dere dreper små barn i Gaza. Millioner av andre gikk imidlertid ikke glipp av ironien, og de innser at de har business med en bølle hvis definisjon av moral og umoral er hva som er godt eller dårlig for ham, snarere enn hva som er godt eller dårlig uavhengig av ham.

Det er helt sikkert ille for Tyrkia å bli assosiert med antisemittisme, en sykdom landet aldri tidligere var plaget av.

Erdogan liker å hevde at han avskyr antisemittismen. Han besøkte sjefsrabbineren i Tyrkia etter et terrorangrep mot en synagoge i Istanbul, og i denne uken var han vert for den israelske rabbineren Menachem Froman. Slike symbolske handlinger, foruten å indikere at han skiller mellom jøders rett til sin religion og deres rett til sitt land, blir dessverre meningsløse når han henfaller til den simpleste antisemittiske profanitet blodsanklagen. Så lenge han sitter ved makten vil Tyrkia være på kant med hele det jødiske folk, en velprøvd oppskrift for den slags nedgangstid som rammet Spania etter utvisningen og Russland etter kommunismen, for ikke å nevne Tyskland etter nazismen. Det verste for Tyrkia er likevel å bli assosiert med provokasjonen som sådan.

Erdogan har overbevist sitt lands mange historiske fiender, mest av alle Russland, om at han er en farlig hissigpropp som må holdes i sjakk. For Russland er det moderne Tyrkia ikke annet enn en reinkarnasjon av den makten de hadde 12 kriger med mellom 1568 og 1917. For Russland var Ankaras innblanding i supermaktspolitikken gjennom å intrigere med Iran og Brasil, et alarmsignal, av det slaget Erdogan til å begynne med var påpasselig med å unngå å gi, inntil han ble overselvsikker og glemte at en atomopprustet islamsk akse av det slaget alle nå mistenker ham for å kultivere, er for Vladimir Putin det samme som den kubanske A-bomben var for John F. Kennedy.

Alle etterretningstjenestene som er mistenksomme overfor Tyrkia og de teller minst et dusin kjenner sannheten om konvoien. De vet at den var inspirert og svært sannsynlig iscenesatt av Erdogan: At den var en metafor for hele hans utenrikspolitikk, en høyprofilert, godt finansiert og dårlig kamuflert sjøreise for fanatikere som albuet seg vei om bord i et skip med tosker for å få i stand en slåsskamp der hvor verden minst trengte en.

Erdogan har nå fått alle til å mistenke Tyrkia for i stillhet å fore den selvsamme islamismen som er hele verdens fordervelse. Hvilke tiltak alt dette vil føre til er en sak for seg, men masken har falt av, og det er for sent å sette den på igjen.

www.MiddleIsrael.com

Kilde: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/Article.aspx?id=178022

Krigen mot Israel

Mon, 07 Jun 2010 00:00:00 -0700

Terror, løgner og ærekrenkelse er det fremste våpenet for alliansen mellom venstresiden og islamistene.
Av Gerald M. Steinberg
Steinberg er professor i politisk vitenskap ved Bar Ilan University og leder for NGO Monitor.

JERUSALEM: Det uskarpe bildet av terrorist-aktivister og sivile som karakteriserer det 21. århundrets krigføring fikk en ny dimensjon under den voldelige konfrontasjonen mellom "Free Gaza"-flotiljen og den israelske marine forrige uke. De hundrevis av passasjerer ombord på et skip med et stort tyrkisk flagg var tilsynelatende "fredsaktivister" på et "humanitært" oppdrag for å bringe nødhjelp til palestinere som er fanget bak israelsk blokade. Men denne moralske fasaden skjulte en strategi hvor blodig konfrontasjon med Israel var målet. Tanken var å utnytte "halo-effekten" (som alle grupper får som hevder de har moralske hensikter) og for å styrke bildet av Israelerne som "krigsforbrytere."

Til tross for all feilrapporteringen sulter ikke Gaza. For Israel sørger for at tonnevis av mat, medisiner og humanitær nødhjelp kommer frem til Gaza hver eneste dag. Den helt og holdent lovlige blokaden av skipstrafikk ble opprettet for å unngå at våpen, først og fremst fra Iran, skulle falle i hendene på terroristene i Gaza som Israel trakk seg tilbake fra i 2005. Målet med flotiljen var ikke å skaffe mat til vanlige palestinere, men å hjelpe Hamas å bryte embargoen så den kunne få inn våpen.
Gruppen "Free Gaza" er et kraftig eksempel på hvordan den nye alliansen mellom grupper fra det radikale venstre og jihadister fører denne nye krigen.

I 2001 deltok 1.500 organisasjoner, både islamistiske og vestlige, i NGO-forumet i FN's Durban-konferanse om rasisme. De deklarerte Israel som rasist-" og "apartheid"-stat, og henstilte til "det internasjonale samfunn å innføre en politikk som innebærer komplett og total isolasjon." For å fremme denne hatefulle agendaen ville Israels fiender bruke terrorangrep for å fremprovosere en respons som uvilkårlig ville måtte komme, og så ta bort sammenhengen for å få beskyldninger om "krigsforbrytelser" opp i lyset.

Denne tilnærmingsmåten ble brukt i myten om Jenin-massakren i 2002, da palestinske løgner om påståtte grusomheter fra israelsk side ble rapportert av mainstream media og NGO-er, som om det var fakta. Strategien ble ytterligere perfeksjonert i krigen i Libanon i 2006 og i Gaza i 2009, da henholdsvis Hizbollah og Hamas angrep sivile i Israel mens de selv skjulte seg bak sin egen sivilbefolkning. Israel ble holdt ansvarlig for de uunngåelige tapene av sivile i dets legitime selvforsvar. I begge tilfellene ble falske beskyldninger om "krigsforbrytelser" publisert av NGO-ene og så brukt i FN's granskninger, som for eksempel Goldstone-rapporten, som er full av graverende feil.

Rundene med provokasjoner og fordømmelser omkring Free Gaza markerer en stor opptrapping. Den tyrkiske organisasjonen Insani Yardim Vakfi (IHH - humanitær hjelpeorganisasjon) var antagelig dem som kjøpte båtene og ordnet med mannskap i tillegg til de paramilitære styrkene som angrep israelerne da de bordet skipet. Som videoer fra skipets egne sikkerhetskameraer og IDF viser (http://www.youtube.com/user/idfnadesk) handlet soldatene i legitimt selvforsvar da de ble angrepet av en lynsjemobb bevæpnet med spretterter, stålstenger, knuste flasker, stoler, kjeder og kniver. Før flotiljen startet, ropte aktivistene islamistiske kamprop: [husk] Khaaibar, Khaibar, jøder! Muhammeds hær kommer tilbake! Khaibar var den siste jødiske landsbyen Muhammed beseiret med sin hær i 628. Kampen markerte slutten på jødisk tilstedeværelse i Arabia.

En av deltakerne fortalte Al Jazeera at enten lar israelerne oss komme til Gaza, eller de kan stoppe oss Vi kan også dø som martyrer og aldri vende tilbake, det er ok for oss.

For IHH er det som med de andre islamistiske veldedighetsorganisasjoner, at aspektet humanitær hjelp er et dekke, eller i beste fall er det bare en av sidene ved organisasjonen. IHH er et fremtredende medlem av De godes union som av den amerikanske regjering ble karakterisert som en organisasjon som ble opprettet av Hamas ledelse for å overføre midler til terroristorganisasjonen. I 1997, før det islamistiske AKP kom til makten i Tyrkia, ble det under en politiaksjon mot en IHH-bygning i Istanbul funnet våpen, eksplosiver og instruksjoner om hvordan man lager improviserte bomber av en type som er mye brukt av opprørere og terrorgrupper.

I 2001 ble det bevist av Jean-Louis Bruguiere, en høytstående etterforsker i den franske antiterror-gruppen, i en rettsak i forbindelse med opprullingen av Millennium-planene om å bombe flyplassen i Los Angeles, - at IHH hadde spilt en viktig rolle i å skaffe våpen, dokumenter og skaffe tilveie krigere i ulike al-Qaida-operasjoner. En rapport publisert av Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS) i 2006 inneholdt opplysninger om at tyrkiske myndigheter hadde avdekket koblinger mellom IHH og al-Qaida i Milano, og til algerske terrorister i Europa. IHH hadde også en viktig rolle i å rekruttere militante som ble sendt til Bosnia, Tsjetjenia og Afghanistan.

Dermed ble IHH et opplagt verktøy for den islamist-ledede tyrkiske regjeringen med statsminister Recep Tayyip Erdogan i spissen, for å vende seg mot sin tidligere allierte Israel. Mens han omfavner Syria og Iran, er han med og nører opp under hat mot Israel, både i sitt eget land, og i hele regionen.

Den andre partneren i denne voldelige humanitære konfrontasjonen var var International Solidarity Movement (ISM) som fremmer palestinsk "motstand" og fyrer oppunder voldsbruken. Den 30. april 2003 sprengte en selvmordsterrorist seg ved inngangen til Mikes Place, en populær bar på strandpromenaden i Tel Aviv. Tre israelere ble drept, og over 50 såret. Bare noen dager før angrepet hadde (de britiske) terroristene vært sammen med en gruppe medlemmer fra ISM.

Faktisk eklærer ISM på sin egen nettside at organisasjonens formål er å støtte og styrke det palestinske folkets motstandskamp gjennom direkte konfrontasjon med IDF. I 2002 promoterte Adam Shapiro, en av grunnleggerne i ISM, og hans palestinskfødte kone både ikke voldelige og voldelige tiltak i støtte til den palestinske motstanden. Ja, folk vil bli drept og skadet, men disse dødsfallene er ikke mindre edle enn å gjennomføre en selvmordsaksjon og de drepte vil bli ansett som shaheed, det arabiske ordet for martyr som vanligvis brukes på selvmordsbombere.
ISMs Caoimhe Butterly, en fremtredende irsk deltager i Free Gaza-kampanjen har hatt mange runder med IDF. I april 2002 tilbragte hun 16 dager som menneskelig skjold i Arafats forbund, etter en serie av palestinske terrorbomber som førte til IDFs operasjon Defensive Shield.

Det hysteriske, ekstreme hatet mot Vesten, og spesielt mot Israel, er varemerket for mange ISM-medlemmer. Ifølge ISMs mediakoordinator Flo Rosovski er Israel en ulovlig stat som ikke burde eksistere. For ISM, akkurat som for IHH, er merkelapper som fredsaktivister og humanitære hjelpearbeidere bare praktiske skalkeskjul for dette hatet.
I tillegg er denne venstreorienterte-islamistiske alliansen støttet og legitimert av mainstream frivillige organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International.

Ikke desto mindre smertelig er det hvordan HRW i mai 2009 ønsket velkommen midler fra Saudi Arabia ved å fremheve behovet for å imøtegå jødiske og pro-Israel pressgrupper, og dokumentasjonen av gruppens systematiske anti-israelske partiskhet. Denne organisasjonen sluttet seg umiddelbart til fordømmelsen av Israel.
Disse en gang så respekterte vaktbikkjer har blitt en del av arbeidet for å kriminalisere legitime svar på terror, gjennom falske beskyldninger om brudd på menneskerettighetene.

For fredsaktivistene om bord i Free Gaza-flotiljen blir dødsfall og bilder av vold fra turen deres sett på som en stor suksess. Som en embetsmann i IHH i Istanbul sa: Vi er svært takknemlig for israelske myndigheter. Nok en gang er Israel i første linje i denne strategien. Men nestemann i køen er NATO og Vesten, - i Afghanistan, Irak, Pakistan, Jemen og andre steder.

Et angrep innpakket i fred

Sat, 05 Jun 2010 00:00:00 -0700

Av Michael B. Oren, Washington
Oren er Israels ambassadør til USA

Fredsaktivister er mennesker som demonstrerer ikke-voldelig, for fredelig sameksistens og menneskerettigheter. Mobben som angrep israelske spesialstyrker på dekket av det tyrkiske skipet Mavi Marmara var ikke motivert av fred. Tvert imot, de religiøse ekstremistene som hadde blandet seg med mannskapet ombord ble betalt og utstyrt for å angripe Israel, både på egen hånd og ved å hjelpe Hamas. Og for å ødelegge ethvert håp om fred.

Millioner har allerede sett filmklippet kringkastet av Al Jazeera som viser disse "aktivistene" synge "Khaibar! Khaibar!" Dette er en referanse til en muslimsk massakre av jøder på den arabiske halvøy i det syvende århundre. Youtube-seerne fikk se israelske soldater utstyrt med paintball-våpen for å spre publikum samt håndvåpen for personlig beskyttelse bli slått og kastet over rekkverket av angripere med jernstenger.

Det videoene imidlertidig ikke viser, er flere interessante aspekter som israelske myndigheter nå undersøker. For det første hadde omtrent hundre av de arresterte enorme pengesummer i lommene, nesten 1 million Euro til sammen. For det andre oppdaget Israel brukte patroner på Mavi Marmara av et kaliber som israelske styrker ikke bruker. Noen av dem forårsaket skuddsår. Dessuten ble det funnet propagandaklipp på båten som viser passasjerer som er "skadde" av israelske styrker, filmet i dagslys, altså flere timer før operasjonen skjedde, om natten.

Disse undersøkelsene vil bli offentliggjort i henhold til Israels behov for sikkerhet.

Det er liten tvil om at den egentlige hensikten med Mavi Marmaras reise ikke var å levere humanitær hjelp til befolkningen i Gaza, men å skape en provokasjon som ville legge internasjonalt press på Israel for å oppheve Gaza-blokaden. Derved ville det være åpent sjøveien for en strøm av militære forsyninger til Hamas. På samme måte som Hamas lar væpnede menn gjemme seg blant sivile på Gaza, så sitter deres støttespillere på huk bak tilsynelatende uskyldige hjelpesendinger.

Dette var grunnen til at arrangørene av flotiljen gjentatte ganger avviste Israels tilbud om å overføre lasten til Gaza etter kontroll av militære. De avviste også en israelsk forespørsel om å øremerke noen pakker med hjelp til Gila Shalit, den israelske soldaten som har blitt holdt som gissel av Hamas i fire år.

I den siste tiden har israelske styrker videresendt ni slike flotiljer, alle uten problemer. Fem av skipene i denne ukens konvoi ble også bordet helt uten problemer. Lasten på disse ble etter nøye kontroll levert til institusjoner på Gaza som ikke har forbindelser til Hamas. Kun Marmara, som er for stort til å nøytraliseres av tekniske virkemidler som rusk i propellen, gjorde kraftig mostand. Det er ingen tilfeldighet at dette skipet ble sendt av Insani Yardim Vakfi (også kalt IHH), som man mener er en veldedighetsorganisasjon, men som av israelske og andres etterretningstjenester har bånd til islamistiske ekstremister.

Den virkelige hensikten med å bryte blokaden er å tillate transport av raketter til Gaza fra Hamas' leverandører i Syria og Iran. Israel har allerede fanget opp flere slike skip fullastet med ammunisjon. Etter Israels tilbaketrekning fra Gaza i 2005 har Hamas avfyrt mer enn 10.000 raketter og bombekastere mot vår sivilbefolkning. Denne uken eksploderte to slike raketter fra Hamas i nærheten av Ashkelon, en av Israelsk største byer.

Israel har rett og plikt til å forsvare seg mot Hamas og deres støttespillere. Vår kamp er ikke mot folket i Gaza, men bare med det brutale regimet som styrtet legitime palestinske myndigheter og som har lovet å utslette Israel. Hver deg åpner Israel for mer enn 100 lastebillass med mat og medisin. Det er ingen mangel på noen av delene. Vi ønkser også et fritt Gaza, frigjort fra Hamas' brutale lover, i tillegg til et fritt Israel uten terrortrusler.

Israel vil nøye og samvittighetsfullt etterforske hendelsene rundt Marmara og avskjæringen av denne. Men Israel vil også fortsatt nekte avanserte våpen å falle i Hamas' hender. Samtidig vil den israelske regjering arbeide aktivt for fred med palestinske selvstyremyndigheter, som deler våprt behov for forsvar mot væpnede ekstremister. De virkelige fredsaktivister er dem som støtter vår visjon om en to-statsløsning, ikke de som støtter terrorister som bare vil ødelegge den.
(nytimes.com)

Israels tredimensjonale utfordring

Fri, 04 Jun 2010 00:00:00 -0700

Kongeparken 30.mai 2008
Den internasjonale kristne ambassade i Jerusalem
Foredrag av Hallgrim Berg

Godtfolk!

Før eg tek til med sjølve temaet vil eg fortelja noko eg fekk oppleva då eg var i Israel i 1991. Det var tidleg på året, for mandeltrea var i full bløming.

Me var i den nordlegaste kibbutzen i landet, på grensa mot Libanon. Folket der hadde vant seg til stadige rakettangrep nordfrå. Me møtte ei amerikansk-jødisk pianistinne. Ho hadde hatt problem med å få det store konsertflygelet sitt inn i det vesle huset ho budde i. Døra var ikkje brei nok. Flygelet sto difor i lang tid ute under ein presenning. Ei natt gjekk rakettalarmen; ho stupte seg ned i kjellaren; det small som eit torevêr oppe i stugu; og då ho kom opp att var langveggen borte. Neste morgon fekk ho med seg tre karar, og endeleg fekk ho flygelet i hus, mura att veggen, og sette seg til å spela!

Episoden fortel noko om korleis israelarane heile tida må vera på vakt, herde seg, tilpasse seg, gjera det beste ut av ein kvar situasjon, og kanskje måtte bruke litt humor innimellom for å overleva ?

INNLEIING
Internasjonalt står Israel i ein heilt unik negativ posisjon ved å måtte kjempe mot tre store fiendslege utfordringar samtidig dag for dag, år ut, år inn, tiår etter tiår

1) Det gjeld det evige trugsmålet frå islam og militant jihad.
2) Det gjeld det internasjonale presset mot Israel i verdsorganisasjonen FN.
3) Det gjeld mediepropagandaen mot Israel i vestlege land, ikkje minst i kongeriket Noreg.

I alt eg har sett, opplevd og studert Israel er eg overbevist om ein ting: Er det noko folk og folkevalde i dette einsame demokratiet ynskjer, er det fred, og få lov til å bu og arbeide i fred.

Det å ville framstille Israel som den aggressive parten i Midtausten, er så langt frå sanninga som det går an å koma.
Eg veit ikkje om noko anna land som i den grad har måtta slåss i heile si historie for at innbyggjarane og familiane skal få lov til å leva og virke og arbeide i fred.

For israelarane er kvar ny skapte dag ei utfordring: Dei må bite tennene saman og halde stand mot all slags ytre fiendar, for å kunne skapa sine produkt og verdiar. Israelsfolket har måtta gå gjennom fem krigar hittil berre sidan 1948. Under slike arbeidsvilkår er det difor ein eineståande prestasjon i verdssamanheng å ha oppnådd så mykje framskritt på kort tid som Israel har gjort innan landbruk, næringsliv, økonomi, miljø, kultur, vitskap, og med teknologiske og medisinske nyvinningar som kjem heile det internasjonale samfunnet til gode.

ISLAM TOTALITÆR POLITISK IDEOLOGI

Det er berre eitt vestleg land som har vore nødt til å kjempe for sine verdiar mot jihads krefter og islams herjingar sidan den jødiske statens første dag: Israel, kanarifuglen i kolgruva.

Israel står for mange demokratisk innstilte menneske som eit glimt av lys i eit område der det er stappmørkt overalt elles. Israel er eit vestleg, moderne demokrati, medan Syria, Saudi-Arabia og Egypt er å sjå som middelalderske diktatur.

Den såkalla midtaustenkonflikten dreiar seg i liten grad om land og landområde. Dette er berre eit ytre propagandaskal ( dette at arabiske område er okkupert, at Israel trugar landa rundt seg, osv.).

Konflikten botnar seg ein strid mellom ideologiar; ein kamp mellom islam og fridomen slik han er utvikla i vestlege demokrati. Det er ikkje primært ein kamp om nokre hektar land i Gaza, Judea eller Samaria. Det dreiar seg om jihad, den politisk-religiøse overtydinga om at muslimar har eit kall og ei heilag plikt til å fremja islam om naudsynt med alle midlar, om det så er med vald og krig, om det så er gjennom mord, sjølvmord og alt ein kan oppnå blant menneske ved å skapa frykt, til dømes ved å bombe og blåse seg sjølv og uskuldige til himmels.

Sanninga er: Konflikten står ikkje om nokre spreidde busetjingar på Vestbreidda. Sett frå islamsk side er heile Israel okkupert land. Dei ser på Tel Aviv og Haifa som busetjingar.

Jødane har forlatt og er drivne ut av Gaza. Dei skal drivast ut av Vestbreidda. Tenkje seg, at også gamle Judea og Samaria skal bli jødereint, eller Judenrein som det heiter på tysk. Jødane skal ut, vekk, bort. Staten Israel skal ikkje anerkjennast. Grannane gjekk til krig på den nye statens første dag i 1948.

Sanninga er smerteleg: Israel står i vegen for islam og islamsk ekspansjonisme. Islam har slege under seg land og statar heilt frå den afrikanske atlanterhavskysten gjennom Nord-Afrika, forbi Midtausten og bortover mot den kinesiske muren og nedover i Søraust-Asia. 58 statar er med i OIC, The Organization of the Islamic Conference, og islam har 1.3 milliardar menneske i sitt grep. I Det Islamske Huset skal det vera lett å koma inn, men i praksis umogleg å koma ut att.

Israel, med hjelp frå USA, viser kraftig motstand mot det militante jihad, nasjonalt og internasjonalt. Difor er dei lagde for hat. Det er dei militante, det Irshad Manji kallar den islamske ørkenimperialismen som styrer løpet i dag. Moderate muslimar - om eit slikt omgrep i det heile kan nyttast maktar ikkje å isolere dei offensive og aggressive kreftene. Iflg. statsminister Erdogan i Tyrkia er uttrykket moderat islam rett og slett ei meiningsløyse.

For herskarane og dei privilegerte gruppene på toppen i dei arabiske oljestatane, der folket lever i sosialt elende, i analfabetsime og vankunne, med sensur og hjernevask sett i system, er det beintfram farleg å ha eit Israel gåande: Det er jo eit utstillingsvindauga for modernisme, opplysning, utdanning, deltaking, folkestyre, velstand, velferd, likestilling mellom mann og kvinne, med gode kår for minoritetane, osv. (Det er fælt i Israel, sett frå grannelanda: Karfolk blir ikkje eingong hengde fordi om dei er homofile, og kvinnfolk blir korkje steina eller piska fordi dei har på seg Ola-bukse og køyrer bil). - Nei, det er skummelt å ha slike utstillingsvindauga i nærleiken. I tillegg har dei i Israel det verste av alt ytringsfridom og organisasjonsfridom. Alt dette kan koma til å setja grillur i hovudet på folk, og dermed undergrava dei arabiske elitane sine privileg og maktposisjonar.

Spør du ein gjennomsnittleg europeisk journalist om kva jihad er, kva historia fortel om praksis sidan Profeten tok av seg silkehanskane i sine siste år, og kva som skjedde då jihad kom i sving som Heilag Krig etter Profetens død i 632, veit ho eller han lite eller ingenting.

I norske klasserom i dag blir islam framstilt som fredens religion. Autoriserte lærebøker og leksika fortel ikkje lenger om det, men ifølgje CSPI (Center for the Study of Political Islam) har jihad slakta ned rundt 10 millionar buddhistar langs Silkevegen. Jødane fekk ofte slaveliknande status som dhimmiborgarar i Det Islamske Huset og måtte svara skatt etter herrefolkets innfallsmetode. Jødane kjenner soga om jihad, men det gjer ikkje folk i Europa, anten dei ligg trygt på sofaen i heimen eller sit under ein parasoll i Syden. I Afrika har over 120 millionar kristne og animistar bøtt med livet pga. jihad dei siste 1300 åra. Rundt 60 millionar kristne måtte lata livet i Midtausten og det s.k. europeiske Nord-Afrika. Viktige delar av den storfelte hindu-sivilisasjonen gjekk under og om lag 80 millionar hinduar vart drepne. Dette er skrekkelege tal, truleg over 250 millionar. Rett nok: Overgrep har òg skjedd via krossferdene, heksebrenningane og inkvisisjonen, men målt i menneskeliv er det, i samanlikning, mikroskopiske tal.

Så religion er ikkje hipp som happ, eller like ille, som Karl Marx sa. Eigentleg er islam like mykje eit politisk system som ein religion. I tankegang og valdeleg virkemiddelbruk er det liten skilnad på kommunismen, nazismen, fascismen og islamismen. Dei er alle totalitære, rangerer menneske, med seg sjølve på toppen, og er grovt nedvurderande og brukar fantasifulle straffeutmålingar både mot dei menneske som tenkjer annleis, og dei som er annleis. Les Hamas-charteret, og kikk på Mein Kampf, skjønnar de kva eg meiner.

Godtfolk! Eg spør dykk: Kva er det mest forlokkande ordparet, det magiske ordparet i internasjonale relasjonar i dag?

Tenk dykk om: Det blir særleg brukt mot Israel, til dømes når europeiske styresmakter og det nye kyrkjelege jet-settet kallar på partane i Midtausten-konfliktane. Orda er dialog og toleranse. Takk for det, men det hjelper lite når det heile tida, i realiteten, er tale om einvegstoleranse. Og med omsyn til all satsing på brubygging, den euro-arabiske dialogen, hjelper det lite når det er einvegskøyring på brua.

Israelarane drog seg heilt ut av Gaza, men kva fekk som takk for det? Dei fekk ettersendt ei gåvepakke med 8000 rakettar. Dersom busetjarar skulle dra seg ut av Vestbreidda, kva slags pakkepost ville dei få for det?

Israel vil ikkje, og kan ikkje, dra seg attende til sine grenser frå før 1967, dersom det ikkje vert stilt absolutte internasjonale garantiar for fred og at arabarstatane respekterer Israel som suveren stat.

Israel har gjeve rause tilbod til sine arabiske motpartar fleire gonger allereie, men dei er blitt avviste kvar gong. Kvifor? Fordi det ville vera ei bremse mot planen om gjeninnføring av Kalifatet og ein strek i draumen om verdsherredøme.

FN HYKLERISK KAMPARENA

Dette fører meg over til punkt 2 - den arenaen som Israels fiendar verkeleg boltrar seg på, den arenaen som Den muslimske brorskapen og OIC har omgjort til å tene sine politiske føremål, nemleg FN. (Eg har skrivi om dette og andre forhold vedrørande Israel, Europa, USA, jihad, kristendomen og Vestens kultur i mi bok, Amerikabrevet: Europa i fare, som no ligg føre i nytt paperback-opplag til ein hyggeleg pris).

I FN er Israel favoritthoggestabben. Same kva landet gjer eller ikkje gjer, er det kaskadar av resolusjonar og fråsegner mot Israel i Hovudforsamlinga og ulike særorganisasjonar. OIC køyrer eit felles med sine 58 medlemer i lag med ei lang rekkje andre diktaturstatar, slik at det alltid er solid fleirtal for å kritisere Israel. Israel eksisterer på eit knappenålshovud av eit landområde. Målt mot arabarane har dei 0.2 % av arealet og 2.0 % av folket. Israel blir konstant framstilt som overmakta og syndaren. Alt gale er Israel si skuld. Det sosiale elendet i Midtausten er Israel og sionistane si skuld. Ja, går det eit vassrøyr i Damaskus, står det visst ein jøde bak

I ein periode på 43 år i FN vart Israel fordømt 321 gonger. Og den arabiske sida? Null gonger.

Dette hykleriet held fram, i FN i New York og på FN-konferansar verda rundt. Det blir kravt heilt andre mål og standardar av Israel enn av alle andre. Det er ein konsekvent hårreisande forskjellsbehandling.

Men toppen er vel noko som norsk presse og norske styresmakter aldri ser ut til å ha oppdaga eller tek fram. Dei 58 medlemene i OIC har sin eigen grunnlov som dei set over FN-erklæringa. I Kairo-dokumentet, underskivi av alle islamske statar i 1990, står det eksplisitt i sluttpragrafane, at dei set sharia-lovene over FN sine lover. Dei bryr seg ikkje om, og respekterer i røynda ikkje FN, men dei er med så lenge det er tjenleg. Israel kan hengast ut og vera lynavleiar for elendigheita i deira eigne land. Såleis er islamske statar og deira deltaking og virke i FN-systemet, i stor mon eit taktisk spel, og som Noreg aldri kritiserer.

MEDIEKAMPEN

Tredje og siste punkt: Media.

Eg var leiar i underkomiteen for media i Europarådet i Strasbourg i fire år, sat i det norske Kringkastingsrådet i åtte år, og i kulturkomiteen i Stortinget i tolv. Og så les eg mange aviser og ser på norsk fjernsyn kvar dag. Ein treng ikkje vera forskar for å sjå mønsteret i det som vert formidla.

Når ein kjenner dei politiske grunnhaldningane blant europeiske og norske journalistar generelt, når ein ser korleis utval av stoff i media, vinklingar av situasjonar, utelating av opplysningar (vart ikkje nemnt at Israel var først på Haiti med eit komplett hospital på kirurgisk nivå) når ein ser framstillinga av partane i Midtausten og framstilling av parti og politikarar i Israel då skjønnar me kvifor opinionen i Noreg som dei blir.

Tendensen i dei daglege drypp og kommentarar gjer sitt. Før hadde me Odd Karsten Tveit i to kanalar, no har me Sidsel Wold i fire.

Det som nådde oss under Gaza-operasjonane ved nyttårstider i fjor, var skremmande. Hjarteskjerande skildringar, ofte Hamas-produserte innslag i tekst og foto bilete, og med Mads Gilbert i lidande triumf. Full demonisering av Israel. Ikkje eit spørsmålsteikn, ikkje eit ord om våpentransport i ambulansar, ikkje eit ord om plassering av militære kommandopostar i kjellarlokale på sjukehus og i skulehus. Og då boka kom, var det heller ikkje eitt kritisk spørsmål på pressekonferansen, men eit samla journalistkorps som braut ut i full applaus når forfattaren viste seg, og reportasje på reportasje på alle sendeplattformane i NRK, ei nyheitsdekning som om det skulle vera Kristi gjenkomst..

EIT ORD OM PROPORSJONAR

Eg meiner ikkje at alt i Israel er perfekt. Trass i at Israel er ein imponerande og kreativ suksess, kan leiinga ta i miss i einskilde situasjonar, som i alle andre land. Men det smakar stygt antisemittisme når kritikken utanfrå er så einspora og så alldeles utanfor ein kvar proporsjonalitet i høve til det motstandarane driv med. To millionar kristne er meia ned av muslimar i Sudan dei siste førti åra. Ikkje ein pip i FN, ikkje eit ord i norsk presse.

Sidan Israel kom til, har det falle nokre relativt få tusen palestin-arabarar i strid med israelske styrkar. Det er skrekkeleg, og det tilsvarar omtrent 1 person pr. dag. I same tidsrom har muslimar i Midtausten - seg i mellom - tatt livet av 11 millionar menneske. Det er omtrent 485 personar pr. dag.

Det er eit tal alle selektive og uopplyste hyklarar kan tenkje på. Dei kan òg ta med det faktumet at det i Kongo i året 2004 dobbelt så mange menneske vart drepne kvar veke som mellom Israel og palestin-arabarane på fire år. Men det var ingen interesse eller demonstrasjonar mot denne ufatteleg tragedien her heime. Kvifor? Sjølvsagt fordi venstresida ikkje bryr seg om drap av fattigfolk i stor skala dersom det ikkje skulda kan leggjast på israelarar eller amerikanarar.

Eg har berre tjuefem minuttar. Eg takkar. Som avrunding vil eg seia at det er omframt viktig at vener av Israel markerer seg, skriv avisinnlegg, tek til motmæle mot påstandar, held møte, støttar opp om gode initiativ. Det nyttar. All ære til journalist Tormod Strand i NRK som greidde å få gjennomslag i redaksjonen for sin reportasje om det aukande jødehatet i Oslo-skulen. Det har gjort inntrykk.
På meg gjorde det òg inntrykk at framståande folkevalde hevda at denne antisemittismen kom som en overraskelse.

Sjølv sendte eg ein kronikk i Bergens Tidende tidleg i januar, med tittelen Demoniseringa av Israel. Til mi uventa og store glede tok redaktøren artikkelen inn dagen etter. Av 58 lesarinnlegg var over 40 pro-Israel. Seinare sette eg kronikken inn i Noregs beste lokalavis, Hallingdølen, opplevde å få skyllebøtter av tilsvar frå venstreradikalt hald. Men etter ei veke snudde det. Folk tok til pennen, og det kom slike mengder med pro-israelske innlegg at redaktøren måtte stoppe debatten så ikkje avisa braut saman. Og no komande onsdag, som eit resultat av dette kraftige ordskiftet, blir ei ny avdeling av Med Israel For Fred, stifta, i Hallingdal.

Altså: Det nyttar! Det nyttar å gjera noko! Tidene kan snu. Det kan fort skje uventa ting, både i Iran, i Europa og her heime. Israel må ha vår sympati og støtte! Ansvaret for Israel er eit ansvar for alle som reknar seg som demokratar. Dette har ikkje med høgre og venstre å gjera, men med sivilisasjon. Israel er frontlina i ein global verdikamp. Israel sin kamp for demokrati og leverett bør difor vera vår eigen kamp.
¤

Til slutt, godtfolk, på overtid, vil eg få lov til å gjera noko uvanleg, spela munnharpe, og fortelja noko som på sitt vis kanskje òg seier litt om kor utsett det jødiske er i dag, også på uventa stader. På engelsk har dette instrumentet i fleire hundre år vore kalla Jews Harp eller Jewish Harp(jødeharpe, innført frå Asia til Europa av jødane alt i folkevandringstida). På amerikanske universitet, og i akademiske folkemusikkmiljø, blir dette no ofte kalla jaws harp (kjeveharpe), for me må ikkje såre eller krenke andre med at noko som helst jødisk skal kunne vera positivt. Men det bryr eg meg ikkje om, og spelar no ein halling frå Ål i Hallingdal.

Bråta-Per, halling

Takk for meg!

Åpent brev til FNs Høykommissær

Fri, 04 Jun 2010 00:00:00 -0700

Åpent brev til FNs Høykommissær for menneskerettigheter fra Wiesenthal-senteret:
Goldstone-syndromet snur rettsbegrepet på hodet, gjør ofret til overgriperen som allerede er dømt før rettsforhandlingene begynner.

I et brev til FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, skriver direktøren for Simon Wiesenthal-senteret, Dr. Shimon Samuels, følgende:

Ærede Høykommissær.

Paris, 2. juni 2010

Deres kontor ligger i en bygning som er oppkalt etter den amerikanske president Woodrow Wilson, som trodde at hans fredsløsning etter Den første verdenskrig, krigen som skulle gjøre slutt på all krig, ville være en løsning som inkluderte et jødisk nasjonalhjem i deres forfedres land som den gang var kjent som Palestina.

De sitter på tronen til menneskerettigheter som ble uttenkt av Rene Cassin, en fransk jøde som skrev utkastet til Den universelle menneskerettserklæringen, og Raphael Lemkin, en polsk jøde som satte sammen Konvensjonen om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord. De var begge overbevist om at deres anstrengelser ville sikre at Holocaust aldri ville skje igjen, og at første rekke i det forsvaret ville være jødisk suverenitet i den gryende staten Israel.

FN og Deres embete ble dannet i kjølvannet av denne globale blodsutgytelsen som er uten sidestykke, for å være instrumenter for lysets sønner, den atlantiske allianse som hadde knust de nazi-fascistiske mørkets sønner.

Ærede Høykommissær. Er De Dem bevisst den tragikomiske farsen som etterkrigshistorien har fremført? Det har gått sekstifem år Wilson, Cassin og Lemkin er glemte gjenferd. FNs Kommisjon for menneskerettigheter omdøpt til Rådet for menneskerettigheter av uklare grunner er en arena kontrollert av gjenoppståtte mørkets sønner. Enda en gang fester de blikket på sine forfedres syndebukk, nå i den jødiske statens kappe.

Det siste angrepet er dagens resolusjon, A/HRC/14/L1, som ble fremlagt i går av menneskeretts-forbildet Pakistan på vegne av den 56 stater store Organisasjonen av islamske stater, sammen med folkemordstaten i Darfur, Sudan, på vegne av den 22 medlemmer store arabiske gruppen. Utkastet begynner slik: Idet vi rettledes av FN-paktens prinsipper, så vel som av bestemmelsene i Den universelle menneskeretterklæring.

Ærede Høykommissær. Artikkel 51 i FN-pakten sikrer den iboende rett til selvforsvar. Dette er en rett som nektes for bare én medlemsstat i FN i alle de 33 resolusjonene som er kritiske mot Israel 33 av de 40 som er vedtatt i Rådets historie, og som dessuten er en rett som er brutt i 6 av de 9 avholdte spesialsesjoner om land.

Den OIC-arabisk-forfattede resolusjonen inkluderte å sende en uavhengig gransknings-delegasjon for å undersøke brudd på folkeretten som følge av de israelske angrepene på konvoien av skip som fraktet humanitær hjelp.

Ærede Høykommissær. Resolusjonen er på ny spekket med terminologien til Goldstone-syndromet en tilstand som inverterer rettsbegrepet slik at offeret blir gjort til overgriper og omvendt, hvor tribunalet blir en parodi på en domsstol der den anklagede er dømt allerede før prosessen begynner. Hvor alle motbevis blir gjort ulovlige. Hvor minoriteten lysets barnebarn sitter stille i rettssalen, kuet til ettergivenhet overfor terroristene og folkemorderne som fører saken.

Ærede Fru Høykommissær. De vet så altfor godt at hvorvidt det israelske forsvaret påberoper seg Artikkel 51 i selvforsvar om bord i de hatefulle skipene, er uten betydning for debatten i Deres Råd.

I all oppriktighet, med Deres lange og fremtredende bakgrunn innenfor rettspleien, tilgi meg for at jeg spør hvordan De kan tolerere den perverterte juridiske parodi og tvangsbesatte uorden som De til stadighet er vitne til, denne gangstermobbingen av Israel som er så langt fra diplomati, så langt fra rettferdighet, så langt fra menneskerettigheter?

Dessverre kan tiden enda en gang være inne for å omdøpe Deres Kommisjon.

For ytterligere informasjon, vennligst kontakt Shimon Samuels på telefon 0033(0)609770158.